Hei Eivor. Takk for e-post. Det er klart at jeg husker deg. Må medgi at jeg ble en smule overrasket over å få så mange spennende spørsmål fra deg. Det virker som om du har brukt mye (?) tid og krefter på å finne ut av hva jeg har bedrevet med! Det virker også så gjennomtenkt, at jeg føler jeg ikke må skuffe deg! Og siden du går på «min» skole, noe jeg synes har litt å si, skal jeg prøve å utdype spørsmålene istedenfor å gi deg stikkord. Men noen steder føler jeg jeg må henvise til hjemmesiden min. Håper det er greit for deg. Her kommer svarene mine, som jeg skal prøve å få gjort så enkelt som mulig. (Teksten i kursiv indikerer at informasjon finnes på internett.)
- Når ble du født?
16. mai 1953, i Bergen. Vi bodde på Danmarksplass. Flyttet til eiendommen «Runestad» på Laksevåg da jeg var ett år gammel. Eiendommen var utskilt fra min farfars eiendom.
- Du ble døv som 3-åring. Hva kom det av, og hvordan reagerte foreldrene dine?
Det jeg har forstått av min mor, var at både jeg og min fire år eldre søster fikk ørebetennelse og meslinger samtidig. Hun var 7 år og jeg 3 år. Hun mistet hørselen litt (ble tunghørt), og jeg ble døv. Det var i 1956. Jeg husker godt at min mor hellet en slags væske (medisin?) fra en liten pokallignende gjenstand, og inn i ørene våre. Kanskje håpet man at hørselen kom tilbake.
Om min søsters (og min) hørselstap, i brev fra Haukeland sykehus 1963:
Les mer
- Hvordan fungerte det å gå på hjemmeskole i 1960/61? Hvorfor byttet du til døveskole?
Til tross for at mine foreldre visste at jeg var døv, gikk jeg - som eneste døv - på skolen i nærmiljøet. Det var en ren gutteklasse. Jentene hadde egne klasser. Jeg opplevde det vanskelig å fungere der. Forsto der og da at jeg ikke var som de andre. Læreren sa noe og de andre sa noe, uten at jeg forsto hva de snakket om. Jeg så at alle de andre elevene snakket etter tur (det var nok lekser), men jeg min tur hoppet man over. Jeg satt bare der og bedrev timene for meg selv. De fagene jeg kunne ta fatt i, var regning og forming. Alt annet gikk meg hus forbi. Stort sett var jeg «stum» hele skoleåret.
Det ble bestemt at jeg skulle gå på en døveskole. Jeg ble sendt til Skådalen døveskole for undersøkelse (min mor var med). Der var vi i noen dager. Senere fikk vi beskjed om at jeg skulle begynne på døveskolen i Holmestrand.
Hjemmeskolen 1961:
Les mer
Innkalling til undersøkelse på Skådalen skole:
Les mer
Innkalling til døveskolen i Holmestrand 1961:
Les mer
Bilder fra døveskolen i Holmestrand:
Les mer
Konfirmasjonsbilder:
Les mer
- Var det ingen døveskole i Bergen på den tiden, siden du måtte til Holmestrand?
Egentlig var det ikke noe døveskole i Bergen. Kanskje egne tunghørtklasser. Døveskolen i Bergen ble påbegynt i 1850, men senere nedlagt. I dag har vi døveskole på Hunstad skole.
- Hva gjorde du når du var ferdig i Holmestrand? Videre utdanning osv?
Jeg gikk på døveskolen i Holmestrand 1961-69. Deretter på Alm offentlige framhaldskole for døve og tunghørte like ved Hønefoss 1969-70. Så på yrkesskolen for døve gutter i Bergen fra august 1970, og litt over en måned framover. Må innrømme at jeg ble lei av å file en hammer på jern- og metallinjen der. Da fikk jeg en forespørsel fra en arbeidskonsulent for døve (Konrad Rendedal) om jeg ville prøve en uke som typograf på Hammers trykkeri i byen. Det sa jeg ja takk til, og etter en ukes prøve, sa jeg ja til å begynne som læregutt med det samme! Tanken på å måtte file en hammer på yrkesskolen var helt sikkert avgjørende!
Gruppebilde av elever som har gått på Alm skole gjennom årene:
Les mer
- Var det noen personer som betydde mye for deg gjennom oppveksten, både venner og voksne? Og har du fremdeles kontakt med dem i dag?
Det jeg med en gang kan si, er at vår lærerinne gjennom alle 8 år på døveskolen, frk. Marit Marcussen, kom til å bety mye for meg. Hun var både lærer, mor og omsorgsperson, og den man kunne betro seg til. I 8 år hadde vi kontakt med foreldrene våre i tilsammen vel ett og et halvt år, mot ca 6 1/2 år på døveskolen. Vi hadde kun 3 hjemreiser i året (påske, sommer og jul). Har fremdeles kontakt med frk. Marcussen. Ellers har jeg hatt og har tett forbindelse med min arbeidskollega Gunnar Hansen (siden 1970) og ellers mine reisevenner fra Afrikaturen 1980, spesielt Erling.
- Jeg ser du har jobbet mye som typograf. Hva er egentlig det?
Siden 1970 har jeg vært typograf, bare avbrutt av tre års permisjon i 1995-1998. Vi som har jobbet siden 70-årene har opplevd den store omveldningen, fra den tradisjonelle typografien til datautviklingen. Før plukket vi ut blybokstavene en og en, mens vi i dag bruker datamaskin til å forme sider og til å lage tekst ved hjelp av tastaturet. Snart blir det å snakke til mikrofon og bokstavene trer frem på skjermen. Uff og uff, passer vel ikke for døve, hva?
Døves Trykkeri AS ble opprettet i 1951 for å skaffe døve arbeid i trykkeribransjen. For to år siden ble navnet endret til «Designtrykkeriet AS» ene og alene fordi mange av kundene ikke føler at de kan vente kvalitetstrykksaker fra «de stakkars døve».
Ellers kan du kanskje ta en titt på denne siden:
Typograf:
Les mer
- Hva innebærer den jobben du har i DesignTrykkeriet nå?
Jobben er både interessant og utfordrende. Min jobb har vært å lage ulike medlemsblader (menighetsblader, idrettsblader og andre blader) både i farger og i sort/hvitt. Vi trykker også plakater, brevark, visittkort og mange flere trykksaker, for ikke å forglemme tekstiltrykk der vi trykker på T-skjorter, jakker, strømper, vesker o.a., og likeså putetrykk der vi trykker på kopper, penn, og mange andre gjenstander. Og så lager vi dagsavis for blinde (braille) og for svaksynte (storskrift). Mitt arbeidssted er på markedsavdelingen, der alle datamaskinene er. Når vi er ferdige, blir jobben videreført til trykkeriavdelingen, og deretter til ferdiggjøringsavdelingen før trykksaken havner hos kundene.
- Jeg har hørt at du skal begynne i ny jobb i mars. Hva slags jobb er det?
Ja, det stemmer. 28. februar blir min siste dag på Designtrykkeriet, etter mer enn 32 år som «typograf». Fra 1. mars er jeg ansatt som «daglig leder» i Bergen Døvesenter. Stillingen medfører at jeg skal ha det daglige ansvaret for døvesenterets drift. Senterstyret blir min arbeidsgiver, og som skal bestemme hva jeg skal gjøre.
- Du har også jobbet i Døves Tidskrift. Hva syntes du om det yrket?
Ja, det har vært 3 givende år, å jobbe som redaksjonssekretær i Døves Tidsskrift. Man møter nye og interessante mennesker, intervjuer dem, får større kontaktfelt. Man kan dessuten foreta undersøkelse i egenskap av journalist i Døves Tidsskrift og få direkte og klare svar på ulike spørsmål. Som bladets representant jobber og søker man svar på ulike spørsmål, vegne av døve i Norge.
- Du har også skrevet mye for div. skoleorganer og medlemsblad. Mange steder var du også redaktør. Er det noen av disse stedene du føler for å fortelle litt ekstra om, som har hatt stor betydning for deg?
Å jobbe med interesserettet blad er alltid interessant og spennende. Spesielt morsomt var det å være redaktør for «Bergen Rasekattklubb». Har også vært redaktør i 3 ulike informasjonsblad for borettslagstyre. Jeg har visst hatt flytting som «hobby» (har vel flyttet minst 20 ganger i mitt liv). Fordi jeg er døv, og som sådan lett kan føre til at jeg (eller alle vi døve i familien) ville få for lite kontakt med det som skjer i lokalmiljøet, prøver jeg som regel å foreslå at vi gav ut et informasjonsblad for å spre informasjon til boligmedlemmene, samtidig som jeg foreslo å ta meg av de første numrene. Det falt alltid i god jord, og som regel ble jeg redaktør for slike blader. For oss betyr det at vi får nesten all nødvendig informasjon før alle de andre i boligområdet.
- Kan du fortelle meg litt om ”Deaf and Adoption”? Du var jo initiativtaker til denne gruppen. Hvordan kom dette i gang?
Det er nok en lang historie. Jeg tror ikke jeg skal ramse opp historien bak det, men kanskje nøye meg med å henvise til denne siden på internett, hvis det er ok for deg?
Reportasje fra foredrag om adopsjon under verdenskongress for døve, i Wien 1995:
Les mer
Da vi adopterte Marius i 1991:
Les mer
Deaf Adoption News Service som Spesialgruppe under Døves Verdensforbund ble opprettet i mai 1997 med meg som ansvarlig leder.
- Du har også hatt mange andre tillitsverv opp gjennom årene, bla annet som leder i Bergen Døveforening. Kan du trekke fram noen verv som har vært spesielt viktige for deg?
Jeg tror jeg utvilsomt vil si mine verv i Døves Ungdomsklubb i Bergen fra 1971-1979. Der var det aldeles mye aktivitet. Når vi tenker tilbake så skjønner vi kanskje ikke hvordan i all verden vi klarte å rekke alt sammen!
Ungdommenes verv i Døves Ungdomsklubb i Bergen:
Les mer
- Hvordan ble du innblandet i Madagaskar-prosjektet?
Det var nok rent tilfeldig, - eller kan man kanskje si at det skjedde fordi jeg (eller vi) så hvor uheldig utviklingen har gått for voksne døve på Madagaskar.
Jeg og min datter ble med på reisen der min kone Norunn var utpekt til å reise til Madagaskar for å delta i feiringen av døvemisjonens (og døvekirkens) 50 års jubileum (med norsk bistand) på Madagaskar, i september 2001. Mens vi var der, ble jeg kjent med voksne døve, deriblant over hundre som deltok på Madagaskar Døveforbunds landsmøte på samme tid. Der så vi at det - til tross for 50 års pengestøtte til døveskole og til døvekirke på Madagaskar - ikke var gitt en eneste øre til egne samlingslokaler for voksne døve der! Det gjorde at vi, rent spontant på flyet på vei hjem til Norge, tok initiativet til å gå i gang med å samle penger, nettopp til eget døves hus på Madagaskar! (Nå har vi snart passert 100.000 kroner.)
Innsamling til Døves Hus:
Les mer
Oppdatering av innsamlingen:
Innsamling til Nytt Døves Hus på Madagaskar
- Og hvordan kom du med i ”Deaf Norwegian Globetrotters”? Hvem tok intiativet til dette, og hvordan kom dere i gang?
Det var i 1976, tror jeg. I døvesenteret i Bergen. Torbjørn Tokle og jeg snakket om min sykkeltur i Europa 1975. Jeg var da alene på den turen (6 uker), fra Bergen til Istanbul. Opprinnelig var vi 5 døve som skulle sykle sammen, men det endte altså med bare meg. (Formålet med turen var å reise så billig som mulig og besøke så mange døveforeninger som mulig underveis. Overnattet for det meste i telt.)
Se denne:
Sykkelturen 1975
Torbjørn mente at hvis han ble med, ville han delta, helt sikkert. Der og da kom vil til å tenke på biltur i Afrika. Senere kom Erling Jacobsen inn i bildet, og vi tre ble «verdens beste venner», både under planleggingen og under reisen, og likeså etterpå! (Vi har Afrika helg sammen hvert år, og hvert 5. år reiser vi på tur sammen til England eller Danmark eller andre steder. for å feire Afrikatur-jubileum.) En gang fortalte jeg om Afrikaturen hos en klasse på Nedre Gausen skole, jeg tror det var samme dag som frk. Marcussen fikk Kongens fortjenstmedalje.
Afrikaturen 1980
- Opp gjennom årene har du blitt kjent med mange, og mange har blitt kjent med deg. Hvordan ser ditt nettverk i dag, ut? Hvilke personer betyr mye for deg, og i hvilke sammenhenger?
Ingenting betyr mer for meg enn min egen kone, Norunn, og mine barn: Marius og Lena. De er de største gledene i livet mitt.
Utenom det vil jeg nevne min lærer på døveskolen i Holmestrand, frk. Marit Marcussen, min læremester i Astronomi, Olaf Hassel, samt Gunnar Hansen og mine afrikafarere.
Toralf Ringsø vil jeg også nevne, da han er «skyld» i at jeg ble ansatt på Døves Trykkeri, og nå ansatt som daglig leder i Bergen Døvesenter. Kanskje han senere får «skylden» i å hente meg og min kone til «døves aldershjem» til slutt, hmmm?
Min familie:
Les mer
Olaf Hassel:
Hjemmeside om Olaf Hassel:
Les mer
- Er det saker du har kjempet for, som du føler at du virkelig har fått slått igjennom? Hvilke?
Det som jeg føler har vært viktig, er å få opprettet adopsjon av døve barn som en spesialgruppe under Døves Verdensforbund. Det som også er like viktig, er at vi har fått Marius og Lena hjem til oss, de som var forlatt av sine biologiske foreldre i Kina, med uviss framtid. Å adoptere dem til oss har gitt meg en herlig følelse. Det vet jeg at min kone Norunn også er av samme mening.
- Og er det saker du føler at du IKKE har fått igjennom?
Det er en ting jeg synes jeg ikke har lykkes i. Jeg tror nok det er min egen uvitenhet som gjorde at det gikk som det gikk. Jeg vet ikke. I 1998 prøvde jeg å «lansere» en ny type mobiltelefon for hørselshemmede, som du kan se på denne siden (håper du har Adobe Acrobat Reader, som er gratis å få fra internett?):
Nolle:
Les mer
Poenget var å få alle mulige nødvendig og nyttige funksjoner i en og samme mobiltelefon, som jeg har kalt «Nolle», klengenavn til min kone (men også en litt originalt forkortelse av «Norsk Multimobiltelefon». I samarbeid med Arnulv Reitan hos WinData, firmaet som formidler teksttelefonen WinDial, prøvde vi å oppnå interesse hos mobiltelefonprodusenter. NOKIA var kontaktet, Motorola også, og mange andre. Men de var stort sett opptatt av andre ting. Med tid og stunder tror jeg nok at alle funksjonene kommer for en dag. TV-Norge presenterte ideen etterat jeg fikk Hordaland Fylkeskommunes oppfinnerpris for ideen. Men oppfinnerprisen har for meg ingen verdi når ideen ikke er kommet ut i praksis. Er veldig lei for det, Eivor.
- Hvilke grunner er det til at de sakene har/har ikke slått igjennom?
Nei, jeg vet ikke. Det er mulig fordi jeg ikke er profesjonell nok til å argumentere for ideen på den måten at produsentene MÅ lage det.
- Hvilke saker brenner du spesielt for i dag?
For tiden er det to ting som opptar meg: Barn med CI som går på hjemmeskolen. Der bør de virkelig få optimal tilbud, til det å «leve som de andre» både på skolen og i fritiden hjemme. Det er ikke lett. Det vet jeg. Mange faller utenfor, særlig de som kommer inn i tenåringsalderen. Mange av dem søker til skoler med elever de kan være normalt sammen med, så som elever som bruker tegnspråk. Vi må bli flinke til å informere.
Det andre som opptar meg, er pensjonistenes ve og vel. De fleste av dem, tror jeg, tror de er for gamle til å dra nytte av den teknologiske utviklingen. Jeg mener de tar helt feil. Jeg håper jeg kan prøve å overbevise dem når jeg begynner som daglig leder i Bergen Døvesenter. Så får tiden vise hvordan det utvikler seg.
- Hvordan ser du for deg at fremtidens døvemiljø vil se ut? Bla m tanke på at det nå er mange barn som får CI?
Hvis vi ikke gjør noe, er jeg helt sikker på at døveskolene er på vei til å dø ut. Og med det kan vi skape veldig mange tapere i samfunnet. Kanskje må vi se tilbake til 1900-tallet for å kunne sammenligne problemene. Det som rimelig bør gjøres, er å opprettholde døveskolene, men at de utvides (og at regelen vedr. tegnspråkskoler ikke bare skal fortelle oss at det er skole for barn med tegnspråk som førstespråk, men også for barn som har norsk som førstespråk og tegnspråk som andrespråk). Først da tror jeg vi er på riktig vei, og ivaretar flest mulig hørselshemmedes interesser.
- Er det noe om deg som jeg ikke har spurt om som du har lyst til å fortelle? Alt mottas med takk!
Tja, jeg tror ikke jeg har noe mer på hjertet, men kanskje du har lyst til å titte på disse sidene og vurdere selv? Det blir litt for mye, men jeg skal gi deg kort stikkort av hva disse inneholder.
Starten på min hjemmeside:
http://www.andata.no
Min søster Wenche.
Hun døde altfor tidlig, i 2001, bare 52 år gammel, av kreft. Jeg tror jeg tenker på henne hver dag:
Les mer
Skuespill-aktivitet gjennom årene:
Les mer
Morsom opplevelse, da jeg ønsket å sammenligne min hastighet i maskinskriving med de raskeste i Bergen. Ble overrasket over å bli bergensmester i maskinskriving i 1985:
Les mer
Min tegnordboksamling:
Les mer
Det nye huset vårt som vi flyttet inn til i august 2002. Jeg tror det er siste gang vi har flyttet (og jeg som har flyttet minst 20 ganger):
Les mer
Viktig å tilby døve mulig å «synge ut» på Internett. Men hvor? På min hjemmeside har de full mulighet til å gjøre det. Her har vi debatt om behov for døveskole:
Les mer
Og idretten, der debatten i dag er høyst aktuell:
Les mer
Morsomt var det å utforske min oldefar Isak Refsnæs. En ukjent kunstmaler, som etter at heftet mitt ble gitt ut, plutselig ble berømt!
Les mer
En sprø samler er jeg kanskje. Her er en katalog over min sandsamling (obs. jeg har sand fra mer enn 640 ulike steder i verden):
Les mer
Mitt foredrag på Rikstrygdeverkets seminar om «Framtidens tolketjeneste»:
Les mer
Et minne for livet? En gang «sang» jeg ”Vestland, Vestland” sammen med Sissel Kyrkjebø, under et julebord i Bergen døveforening 1986:
Les mer
Kjekt å være tilbake i Kina igjen, etter to adopsjoner. Stiftelsen Signo ba meg bli med i «Forprosjekt to-språklighet», Kina 2001:
Les mer
Har gått på kveldskurs i kinesisk (døvetolken gav opp!):
Les mer
For tiden har jeg ansvaret for å legge inn dataer hos Deafnet på følgende sider:
Portrett
Artikler
Feriehjem
Tolkeliste
Sagt
Har ellers eget firma (enkeltmannsfirma, gjenopprettet 01.04.2002):
Les mer
Det som har vært og er viktig for meg er mottoet:
Ha tro på deg selv, og det du gjør.
- Kanskje du kan gi meg noe tips om hvor jeg kan finne mer informasjon om deg?
Hmmm... jeg vet ikke. Kanskje på Nedre Gausen skole? Lurer på om jeg står i den berømte «svartboken» et sted? Jeg glemmer aldri den ene gangen (tror jeg) da bestyrer Solberg tok meg for å være årsak til at guttene var ute i det stygge været og spilte fotball mot internatassistentens vilje. Så å si samtlige ble våte og grisete. Det stemmer at det var min skyld, for vi hadde en «terminliste» å forholde oss til, og jeg hadde ansvaret for «serie-oppsettet» og ville gjennomføre det oppsatte programmet, uansett vær. Og da bestyreren gav meg marsjordre opp til sengs, ble jeg virkelig lei meg. Og ba om unnskyldning. «Ja!» sa bestyreren. Derfor lurer jeg på om det står noe om den episoden i «Svartboken» på døveskolen, der alle umulige elever trolig ble behørig beskrevet. (For et par-tre år siden fortalte en meg at den såkalte svartboken visstnok bare var en bløff, og at boken egentlig var tom for tekst. Skal vi tro det?)
- Har du noe imot at jeg intervjuer folk som kjenner deg, om deg?
Joda, det er helt i orden.
Hvis jeg kunne få svar på disse spørsmålene innen mandag 20. jan så hadde det vært flott! Tusen takk på forhånd for at du tok deg tid til dette!
Vennlig hilsen Eivor (vinteren 2003)
|