Innledning:

Som særoppgave i norsk og tegnspråk, har jeg valgt å skrive om Rune. Dette valgte jeg fordi han virket som en veldig spennende person, som har gjort masse positivt for døvemiljøet.

Jeg har møtt Rune et par ganger tidligere, og syntes han var en veldig hyggelig mann. Kjenner sønnen hans, Marius, så det gjorde oppgaven litt ekstra morsom.

I tillegg har han gått på ”min” skole, Nedre Gausen. Alt dette ga meg lyst til å finne ut litt nøyere HVA han er kjent for. Jo mer stoff jeg samlet jo mer imponert og overrasket ble jeg. Ikke skjønner jeg hvordan en enkelt person kan ha tid og krefter til alt det! Les selv, det er ikke lite han har drevet med opp gjennom årene!

Særoppgave om: Rune

Rune er mye rart. Han er far, ektemann, skribent, typograf og en forkjemper for døves sak. Og alt dette på en og samme tid! Jeg regner med at de fleste i døvemiljøet har hørt om ham, hvis jeg spør får jeg sannsynligvis svar som ”Å ja, det var han som adopterte en døv gutt fra Kina!”, eller ”Var ikke det han som skrev så mye i Døves Tidskrift?”, eller ”Ja, jeg husker ham! Han var en av The Deaf Norwegian Globetrotters, ikke sant?”

Oppvekst:

16. mai 1953 ble Rune født. Da bodde familien på Danmarksplass i Bergen, men flyttet til Laksevåg et år senere. Som treåring fikk han og hans fire år eldre søster ørebetennelse og meslinger på samme tid, og mistet hørselen henholdsvis helt og delvis. Høsten 1960 startet han, som eneste døv, på folkeskolen i nærmiljøet. Han sier selv at det var vanskelig å fungere der, og allerede da forstod han at han ikke var som de andre. I timene satt han for seg selv, og forstod ingenting av det som ble sagt. Regning og forming var de to fagene det var mulig å ta fatt i for Anda. Det ble bestemt at han skulle gå på døveskole, og han og moren ble sendt til Skådalen døveskole til noen dagers undersøkelse. En tid senere kom beskjeden om at han fikk plass på døveskolen i Holmestrand. Fremdeles i dag betyr lærerinnen hans, Marit Marcussen mye for ham.

Døveskole i Bergen, der han bodde, ble påbegynt allerede i 1850, men senere nedlagt. Dermed var det ingen skoletilbud nærmere hjemmet. I 1969 gikk han ut fra Holmestrand, og gikk så et år på Alm offentlige framhaldsskole for døve og tunghørte like ved Hønefoss. Da han var ferdig der, begynte han på yrkesskolen i Bergen for døve gutter, men ble der kun en måned. Han fikk nemlig tilbud om å prøve en uke som typograf, og slo til. Da uken var omme fikk han tilbud om å bli læregutt, og tanken på å vende tilbake til yrkesskolen og slipe en hammer, fikk ham til å si ja med en gang.

Arbeidslivet:

Typograf ble altså Runes yrkesvalg, helt fra 1970, bare avbrutt av 3 års permisjon i 1995-98. I dag jobber han i Designtrykkeriet, tidligere Døves Trykkeri. For to år siden ble navnet endret fordi kundene følte de ikke kunne forvente kvalitetstrykksaker fra ”de stakkars døve”.

28. februar er derimot siste dagen Rune går på jobb som typograf. Etter mer enn 32 år i bransjen er han nå ansatt som daglig leder i Bergen Døvesenter. De tre årene han hadde permisjon, 95-98, jobbet han i Døves Tidskrift, og sier selv at det var tre givende år. Der var han redaksjonssekretær og ser tilbake på en tid hvor han møtte mange nye og spennende mennesker som han fikk intervjue. Da han sluttet der skrev han et leserinnlegg i Døves Tidskrift for å forklare hvorfor. Der kom det fram at han mener Døves Video, som det året fikk en ekstrabevilgning fra Statens Bibliotektilsyn, er da vel ikke viktigere enn Døves Tidsskrift? Som en protest mot dette velger Rune og 2 andre å slutte. Han legger allikevel vekt på at arbeidet Døves Video gjør, videobøkene og ”tid for tegn” på TV er meget viktig (kanskje vi i dag bør være glad for at Døves Video og Døves Tidsskrift er slått sammen til Døves Media, så unngår vi lignende situasjoner i framtiden?).

Han selv fortalte meg at han synes det er spennende å jobbe med interesserettede blader. Han har vært redaktør for bla ”Bergen Rasekattklubb”, ”Budstikken” som er Bergen døveforenings medlemsblad, ”unge døve” som var et bilag til Budstikken, tre informasjonsblad for borettslagstyre, samt en rekke andre organer. I tillegg kommer alle de han ”bare” var skribent for. Siden han og familien er døve, føler han at de har lett for å ”falle utenfor”, og få for lite kontakt med folk i lokalmiljøet. Derfor kommer han med forslag om å utgi et slikt informasjonsblad, og påtar seg gjerne også ansvaret som redaktør. Dette falt alltid i god jord, og på denne måten får familien all nødvendig informasjon tidligere enn de andre i boligområdet.

Deaf and Adoption:

Yrket og denne lille redaksjonsjobben hadde sannsynligvis vært nok for de fleste mennesker. Men ikke for Rune. Hørt om ”Deaf and Adoption” noen gang? Dette er en internasjonal organisasjon hvor han samarbeider med Barbara J. White (USA), Robert Peckford (Storbritannia) og Jamie Bjerke (USA). De arbeider med å formidle adopsjon av døve barn, for det finnes faktisk folk som ønsker å adoptere døve. Sistnevnte av samarbeidspartnerne, Jamie Bjerke, har opprettet en internasjonal liste over navn på døve barn som kan adopteres.

Rune selv er en av dem som ville adoptere døve, han og kona Norunn Kalvenes har adoptert to barn fra Kina, Marius og Lena. Da den eldste, Marius ble adoptert, var det fremdeles ikke så vanlig at døve fikk adoptere. Derfor ble det mange oppslag bla i Døves Tidskrift om denne saken. Da Norunn og Rune, sammen med to andre(hørende) som ville ha kinesiske adoptivbarn, reiste ned for å hente disse barna, var de kun gruppe nr 2 som adopterte fra Kina til Norge. Rune og Norunn var da altså de aller første døve fra Norge som fikk med seg et lite barn derfra. I forhold til folketallet, er Norge i dag sannsynligvis det landet som har flest døve foreldre med døve adoptivbarn. I mai 1997 ble ”Deaf Adoption News Service” opprettet som spesialgruppe under Døves Verdensforbund. Hvem tror du er ansvarlig leder for den? Helt riktig, ingen annen enn Rune.

Deaf Norwegian Globetrotters:

Bergen Døveforening, 1976; Rune og Torbjørn Tokle snakker om Runes sykkeltur nedover i Europa i 1975. Opprinnelig skulle Rune reise sammen med fem andre døve, men alle trakk seg, og Rune var tøff nok til å reise alene, fra Bergen til Istanbul. Torbjørn Tokle mente at hvis han hadde sagt han skulle være med på noe slikt, så gjorde han det også. Dermed kom de to til å leke med tanken på en biltur til Afrika. Senere kom Erling Jacobsen med i planene, og de tre ble ”verdens beste venner” som Rune sier, både under planleggingen, reisen og i ettertid. Fire måneder i 1980, fra juni til september, var de tre døve vennene på tur. Før de dro var det mange som trodde at nei, de kan da ikke mene alvor? Fire måneder vekk fra familien sin? Men jo da, Rune, Torbjørn og Erling mente alvor! Og alle kom hjem i god behold. På reisen var de innom Nederland, Vest-Tyskland, Frankrike, Spania, Marokko, Senegal, Mali, Elfenbenskysten, Togo, Benin, Nigeria, Niger, Algerie, Tunis, Italia, Sveits, Vest-Tyskland, Danmark og Sverige

Døves hus på Madagaskar:

Rune har vært flere steder enn på sykkeltur i Europa og Biltur i Afrika. September 2000 reiste hans kone, Norunn nedover sammen med Rune og datteren deres, Lena. Norunn var utpekt til å delta i feiringen av døvemisjonens og –kirkens 50 års jubileum. Til sammen var de tolv personer som reiste fra Norge. Til tross for 50 år med pengestøtte til døveskole og –kirke på Madagaskar, var det fremdeles ikke avsatt penger til et eget Døves Hus. På flyet tilbake til Norge, tok gruppen initiativ til å sette i gang et prosjekt for å samle inn penger til nettopp det. Pr. i dag nærmer summen seg 100.000 kroner!

Mens de var der nede, fikk de noen små problemer med folk som bodde der, spesielt enkelte gassiske ledere. De likte ikke at Rune og gruppen stilte negative spørsmål om styret av landet. Spesielt kritikk av den daværende presidenten ble dårlig mottatt. Rune fikk etterpå litt kjeft fra de andre i gruppen for å ha kritisert (van)styret av landet.

Øyvind Aspen fortalte meg en litt morsom historie, om hvor internasjonalt tegnspråk faktisk kan være. Den siste kvelden de var der, ble de invitert til speidersamling ved døveskolen i Antsirabe. De norske gjestene skulle sørge for litt underholdning, og Rune var instruktør for en liten sketsj som skulle framføres for gasserne. Sketsjen ble vellykket, Rune brukte ”internasjonalt tegnspråk” for å forklare den, dvs litt norsk og amerikansk tegnspråk, og noen få gassiske tegn. Alle oppfattet poenget, lo og koste seg sammen denne kvelden!

Andre reiser:

For å nevne kort, flere av Runes reiser: Mauritana(1973), Mallorca(1989), USA(1990 og 2002), Kina(1991, 1994 og 2001), biltur i Europa(1995), Sri Lanka og Maldivene(1999), Kypros og Egypt(2000)

Tillitsverv:

Rune tenker tilbake på tiden fra Bergen Døves Ungdomsklubb som et av de viktigste vervene han har hatt. Fra 1971-1979 var han med i filmutvalget(1971-1977), hvor han var filmeleder i 1975, han var sekretær(1972-1973), redaksjonsleder(1974-1977), han var historiesamler og med i programkomiteen(begge i 1974) og lovkomiteen(1975-1978). Han har også hatt fotoansvaret(1976-1977) og vært formann(1978). Om tiden herfra sier han: ”Der var det aldeles mye aktivitet. Når vi tenker tilbake så skjønner vi kanskje ikke hvordan i all verden vi klarte å rekke alt sammen!”

Før dette, i 1984-1987, var Rune leder i Bergen Døveforening. Han har også vært med i styret her i en årrekke. Andre verv har vært leder i styret for Døves Video, styremedlem i Norges Døveforbund, leder i Norges Døveforbunds kulturutvalg og styremedlem i Døves Bridgeklubb, Sjakklubb, Kulturklubb med mer.

”Nolle”:

Rune er en person som har mange baller i lufta. Men av og til faller dessverre en av de ned på bakken. I 1999 fikk han Hordalands Fylkeskommunes oppfinnerpris, men sier selv at denne prisen ikke har noen verdi for ham så lenge oppfinnelsen ikke blir satt ut i praksis. ”Nolle”, som oppfinnelsen het, var en slags ny type mobiltelefon for døve. Dvs, en mobiltelefon med teksttelefon. Mange telefonprodusenter, inkludert NOKIA og MOTOROLA ble kontaktet, men de var stort sett opptatt av andre ting. Rune håper at ideen med tid og stunder allikevel vil bli satt ut i praksis, for å lette hverdagen til mange døve. Telefonen skal ikke bare være teksttelefon, den skal kunne brukes som vanlig telefon, teksttelefon og billedtelefon. I tillegg bør den også inneholde de funksjonene som sprer seg mer og mer på mobiler i dag, som SMS og WAP. I teorien ønsker man også at telefonen skal inneholde en sender, slik at andre kan peile inn hvor den befinner seg. Andre ønsker er at den skal kunne gi alarm når noe uventet skjer, som hvis man befinner seg i et tog, og alle passasjerer må gå over til buss pga snøras lenger framme på jernbanelinjen, eller brannalarm når man bor på hotell og alle andre slike ting som døve ikke har mulighet til å få med seg på lik linje som hørende pr i dag. Derav har Rune gitt telefonen navnet ”Norsk Multimobiltelefon”, med en litt original forkortelse til ”Nolle” som også er klengenavnet til hans kone.

Hva brenner han for i dag?

For tiden er det to ting som opptar Rune. Det ene er pensjonister som tror de er for gamle til å dra nytte av den teknologiske utviklingen. Rune er ikke av samme oppfatting, og håper han kan endre de eldres innstilling på dette når han nå trår til som daglig leder i Bergen Døvesenter.

Det andre han er opptatt av for tiden er CI-barna. For de barna som går i hjemmeskole, mener han det er viktig at man må bli flinkere til å informere om hvilke tilbud som finnes for dem. De bør få et optimalt tilbud på hjemmeskolen, slik at de på best mulig måte kan ”leve som de andre” både i skoletiden og på fritida. Spesielt når barna kommer inn i tenåringsalderen, tror han mange vil falle utenfor. Da er det viktig at de har fått informasjon om hvilke valg de har. Noen vil fortsette på hjemmeskolen, mens andre kanskje vil flytte over til et tegnspråklig miljø. Dette vil variere fra person til person. Det er også viktig at de får vite om tilbudene med del- og korttidsopphold, slik at de får mulighet til å treffe andre som har det på akkurat samme måte som dem.

Han er også redd for at døveskolene nå kan være på vei til å dø ut, jo flere som får CI. Hvis ikke noe gjøres, kan vi risikere å skape mange tapere i samfunnet, sier han. En ting som virkelig bør gjøres, er å endre regelen om at tegnspråkskoler kun er for de med tegnspråk som førstespråk og norsk som andrespråk. Dette bør endres i nær framtid slik at det også er mulig å ha tegnspråket som andrespråk men allikevel gå på døveskole. Først da tror han at vi er på riktig vei, og ivaretar flest mulig hørselshemmedes interesser.

Nettverk:

Opp gjennom årene har Rune blitt kjent med mange, og mange har blitt kjent med ham. Noen personer betyr fremdeles i dag mye for ham. Blant dem kommer familien som nummer en! Kona Norunn og barna Marius og Lena er hans største gleder i livet. Han holder også meget av den gamle lærerinnen fra Holmestrand, frk. Marit Marcussen. Hun fungerte som en ”mor” for ham, i og med at det gikk lang tid mellom hver gang han fikk møte sine egne foreldre. Hans læremester i Astronomi, Olaf Hassel, er også en viktig person, i tillegg til Torbjørn Tokle og Erling Jacobsen som han reiste til Afrika med. Toralf Ringsø må også nevnes. I følge Rune var det Toralfs ”skyld” at han nå bytter jobb. Toralf var typograf, akkurat som Rune, og det var han som fikk Rune til å flytte over til Døves Trykkeri i 1976, fra det trykkeriet som da var hans arbeidssted. Om Rune, sier Toralf: ”Han er veldig kreativ og flink til å skrive. Et arbeidsjern med masse bred kunnskap – spesielt i datajungelen er han dyktig. Han er en omsorgsfull familiefar til to adoptivbarn, og vil alltid deres beste!”

”Svarteboken” – finnes den?

Rune fortalte under intervjuet at på Nedre Gausen skal det visstnok finnes en ”Svartebok”. Han sier det er en viss mulighet for at navnet hans er havnet i den. Han glemmer aldri den gangen bestyrer Solberg tok ham for å være årsak til at gutten var ute i det stygge været og spilte fotball mot internatassistentens vilje. Han innrømmer at jo da, det var hans skyld, for guttene hadde en ”terminliste” å forholde seg til. Rune hadde ansvaret for ”serieoppsettet”, og ville gjennomføre planene uansett vær. Det var en spak og temmelig lei Rune som ba bestyreren om unnskyldning da han ble sendt til sengs. En venn av Rune har visstnok fortalt at denne boken ikke finnes, det var kun en bløff, og boken er egentlig tom for tekst. Jeg spurte litt rundt på skolen, dette ville jeg finne ut av. Fikk vite av en lærer at, jo da, boken finnes, men den er skjermet for offentligheten, så om det står noe om Rune der har jeg dessverre ikke funnet ut av.

Avslutning:

De ukene vi har jobbet med denne oppgaven har vært svært spennende og utfordrende. Hadde litt problemer noen ganger med å finne stoff men det gikk bra. Rune selv var svært hjelpsom, ved å la seg intervjue og tipse meg om internettsider jeg kunne sjekke ut. Uten hans hjelp ville det vært langt mer komplisert for meg.

Vil også takke alle andre som har hjulpet til, fra medelever som har sagt ifra når de fant noe som kunne være av interesse, til internatpersonalet som kjørte oss til og fra skolen for å få tilgang til Internett.

Jeg vil gjerne trekke fram noe litt pussig som jeg la merke til under arbeidet med prosjektet. Som de fleste vet, verden er liten. Og døveverdenen er enda mindre! Jeg har skrevet om Rune, som er en god venn av Toralf Ringsø. En person i klassen min har skrevet oppgave om Toralf. En annen der igjen, har skrevet om Olaf Hassel, som var Runes læremester i Astronomi. Da vedkommende fant informasjon om Hassel, hvem var skribenten? Nettopp, Rune.

Føler at jeg sitter igjen med et inntrykk av Rune er en person døvemiljøet har hatt stor nytte av. Man kan jo lure på hvordan det ville stått til med dette i dag, om ikke han hadde vært den han er. Jeg avslutter herved oppgaven med å sitere Toralf Ringsø:

”Som person har Rune respekt hos de fleste - meg beregnet. Han har

pågangsmot og tør si ifra hva han mener og gjør det han sier og står for.

Altså: Noen bare prater - men følger ikke opp. Slik er ikke Rune.”