Nova Hassel

Av Rune Anda

Innledning

I denne artikkelen som er et innlegg til stilkonkurranse ved Døves kulturdager 1977, har jeg tatt for meg begivenhetene omkring en døv manns oppdagelse av en ny stjerne på stjernehimmelen. Denne mannen het Olaf Hassel. Han døde i august 1972, 74 år gammel, men navnet hans er blitt kjent over hele den astronomiske verden. Når vi vet at han den 7. mars 1960 kanskje var den første nordmann som oppdaget en ny stjerne overhodet, så sier det seg selv at det var enda mer sensasjonelt fordi han var døv. Vi har hatt en del berømte astronomer i Norge, men ingen av dem gjorde noen store oppdagelser på stjernehimmelen. Olaf Hassel har ikke bare oppdaget en ny stjerne i 1960, men han var også den første mann i verden som meldte om sin nye komet- oppdagelse på stjernehimmelen 16. april 1939.

Da jeg var Olaf Hassels "elev" fra 1970 til 1972, ble det av hans familie sendt meg en pakke etter hans død. Pakken inneholdt forskjellige notater, bilder, avisutklipp osv. som viste Olaf Hassels flittige iakttagelser av stjernehimmelen gjennom årene. Nå som jeg vet at stil-oppgavene skal mangfoldiggjøres og legges fram for publikum ved kulturdagene, har jeg dermed fått anledning til å bringe en del av Olaf Hassels private notater omkring stjerne- oppdagelsen fram for publikum. Jeg vil også prøve å gjøre det forståelig for publikum hvorfor oppdagelsen ble betegnet som "enestående".

En ny stjerne!

Mandag morgen den 7. mars 1960 våknet Olafs kone, Marie, først og så oppklarnet vær gjennom vinduet. Hun vekket ham kl. 05.20, ti minutter tidligere enn vanlig. Olaf skjønte at det var litt for sent til å kikke på stjernene, for de ville snart forsvinne i morgengryet. Etter en kort overveielse, sprang han opp av sengen og skyndte seg opp til takvinduet på loftet. Han ville observere litt før stjernene forsvant i morgendemringens lys, - eller rettere sagt til frokosten sto klar på bordet.

Olaf rettet prismekikkerten mot den noe lyse sydøst-himmelen - og da med ett stirret han stivt mot ett punkt, uten å legge merke til himmelens andre stjerner. "Jeg fikk en fantastisk fulltreffer", skrev han i Tegn og Tale (nå Døves Tidsskrift), - "det var en fremmed lyssvak stjerne som jeg aldri hadde sett før. Med det blotte øyet kunne stjernen ikke sees i daggryet, men den sto ikke i mine stjernekart. Var det en helt ny stjerne?"

Ja, den var ny! Som en mangeårig stjerne-kjenner, var han sikker på hva det var han så. Etter sin stolte oppdagelse kl. 05.25, stormet han lykkelig ned til frokostbordet med smilende nyhet til sin kone: "Dette er den største dagen i mitt liv".

Etter frokosten skyndte han seg til den samme Oslo-astronomen som Olaf hadde kontaktet i forbindelse med kometoppdagelsen i 1939. Oppdagelsen ble omgående telegrafert til det astronomiske selskapet i København, og det viste seg at Olaf Hassel var den første som oppdaget den nye stjernen!

PRESSEOPPSLAG

Norske og utenlandske aviser mottok nyheten om Olafs oppdagelse fra Norsk Telegrambyrå. Samme kveld fikk Olf besøk av to journalister. Dagen etter kunne en lese Olafs ord om at hans kone hadde hovedæren for den første norske stjerneoppdagelse! For denne oppdagelsen fikk han en belønning på kr 2.500 fra Nansenfondet under nærvær av Kong Olav og ca 80 vitenskapsmenn, og kr 5.000 fra Universitetet.

"Nova Hassel"

Jeg har innledningsvis brukt betegnelsen "ny stjerne" og "stjerne- oppdagelsen" (og kommer også til å bruke dem videre i artikkelen) for å gjøre det lett for leseren å vite hva det dreide seg om. Astronomene kaller slike nyoppdagede stjerner for "novaer".

Stjerner som kalles novaer (nye stjerner) er stjerner som blir ustabile slik at de ytterste lagene i stjernens atmosfære slynges ut og utløser en sktremt rask stigning i lysstyrken. Man kan ikke forutsi en stjerne-eksplosjon som er fascinerende objekter i verdensrommet. Ofte øker lysstyrken hele 4000 ganger klarere enn det stjernen opprinnelig hadde. En rekke av disse interessante stjernene er blitt oppdaget av amatørastronomer.

I 1939 oppdaget Olaf Hassel en ny komet på stjernehimmelen, og kometen ble døpt "Hassels komet" til ære for oppdageren (den ble senere "omdøpt" til "Jurlov-Achmarov-Hassels komet" da det viste seg at de to førstnevnte (russere) var de første som oppdaget kometen, og at meldingen deres kom sent til København). Men slik er det ikke med nova-oppdagelser. Nye novaer blir registrert i det stjernebildet de kan sees, og det året de ble oppdaget. F.eks. er det registrert "Nova Herkulis 1934", "Nova Serpentis 1909", osv.

Men denne gang var det ikke lett å fastslå hvilke stjernebilde Olaf Hassels "nye stjerne" tilhørte. Tre dager etter oppdagelsen fikk Olaf Hassel melding fra København om at nystjernen var registrert under navnet "Nova Hassel". Det var første gang denne registreringsmåten ble brukt for nye novaer. Olaf Hassel var klar over at "Nova Hassel" var et foreløpig navn fordi den nye stjernen lå på grensen mellom to stjernebilder (se tegningen) og var vanskelig å stadfeste. Novaen ble senere registrert under navnet "Nova Herkulis 1960".

Stjernehimmelen i syd-øst

Stjerneillustrasjon viser deler av sydøsthimmelen den morgenen "Nova Hassel" ble oppdaget. Området består av flere interessante himmelobjekter, blant annet galakser, gasståker, planetariske tåker, kulehoper, åpne stjernehoper, variable- og dobbeltstjerner.

Hvorfor sydøst-himmelen?

Var det i håp om å oppdage noe på stjernehimmelen som var i Olaf Hassels tanker da han den 7. mars om morgenen gikk opp på loftet for å se litt på stjernene?

Sannsynligheten taler or det da han til "Arbeiderbladet"s journalister sa følgende: "I de siste klare nettene har jeg, som vanlig, befart Melkeveien tvers over himmelen for om mulig å oppdage en ny komet eller en ny stjerne".

En vanlig person med bra interesse for stjernehimmelen ville på det tidspunktet Olaf Hassels oppdaget en ny stjerne på sydøst- himmelen, aller helst foretrukket å studere stjernene på vesthimmelen. Østhimmelen var da noe lysere, og stjernene tok til å "blekne". Solen var nemlig ikke langt under horisonten og skulle til å komme oppi øst kl. 06.58. Derfor var vesthimmelen mørkere med gode observasjonsforhold til stjernebildene Løven, Jomfruen, Vekten, Hyrden osv. Planetkartene i almanakken av 1960 - som Olaf Hassel selv hadde skissert - viste at kjempeplaneten Jupiter var synlig lavt i sydøst 7. mars 1960 kl. 05.25. Ringplaneten Saturn var såvidt i oppgang.

Men Olaf Hassel var ingen vanlig amatørastronom "med bra interesse for stjernehimmelen". Han hadde da minst 45 års erfaring i stjerneobservasjoner. Det var den tilsynelatende uinteressante og lysere del av stjernehimmelen i syd-øst han observerte i morgendemringen. På det tidspunktet var Melkeveien bare synlig i øst, fra sydhimmelen og som et lysbelte over østhimmelen til nordhorisonten, og ikke på sydvest- eller vesthimmelen. Olaf Hassel visste at det var nesten bare i Melkeveien at nye stjerner dukker opp. Melkeveien i nord - nordøst var han visst ikke særlig opptatt av akkurat da for den delen av Melkeveien var også synlig om kveldene (i nordvest). Det var kun om morgenen at den andre delen av Melkeveien - fra syd - til østhimmelen - var synlig om våren, ikke bare sett fra Norge, men ogs fra hele verden (unntatt Sydpolen). Som man kanskje forstår, var Olaf Hassel helt sikkert bevisst inne på å oppdage noe på stjernehimmelen.

Sirkulære fra Danmark

Kort etter at oppdagelsen var meldt til det internasjonale sentret for registrering av himmelfenomener i København, var denne meldingen sendt ut til de nordiske land datert 8. mars 1960: (omtrent likelydende tekst på engelsk var sendt verden over).

  • Se meldinger

    Amerikansk utmerkelse til Olaf Hassel

    For sin nova-oppdagelse fikk Hassel en amerikansk utmerkelse - en bronseplakett - som utdeles av American Association of Variable Star Observers (AAVSO). Denne plakett tildeles observatører som har gjort seg særlig fordelaktig bemerket i arbeide med foranderlige stjerner, dvs stjerner som ikke har konstant lysstyrke, men som varierer i intensitet. Denne utmerkelse henger meget høyt, og Olaf Hassel er den femte som hedres på denne måte siden utmerkelsen ble innstiftet i 1934. Den ble dette år tildelt en amerikaner, i 1936 ble det gitt til to japanere og i 1942 til en argentiner.

    Størrelsesklasser og vurderingsmetoder

    I mange år, både før og etter nova-oppdagelsen, har Olaf Hassel vært flittig til å notere lysvariasjoner til en del bestemte stjerner som har til "vane" å forandre på lysstyrken. Det samme gjorde han også med "Nova Hassel" hver gang stjernen var synlig (uten hindring av skyet vær) de etterfølgende morgener etter oppdagelsen.

    Før vi går videre, skal vi først komme inn på betegnelsen "størrelsesklasser". Dette har ikke noe med stjernens diameter eller omfang å gjøre. Størrelsesklassen uttrykker stjernens lysstyrke - som regel den såkalte tilsynelatende lysstyrke. Denne inndelingen bygger på en fast skala der en stjerne av 1. størrelsesklasse er 100 ganger så lyssterk som en stjerne av 6. størrelsesklasse. Forholdet mellom hver klasse er 2,5 slik at f.eks. en stjerne av første klasse er 2,5 ganger klarere enn en av 2. klasse. De svakeste stjerner vi såvidt kan se med det blotte øye en klar natt, er av 6. størrelsesklasse. Jo høyere klassenummeret er, desto svakere er stjernen. Eksempelvis vil vi finne at en stjerne av 9. størrelsesklasse er 1585 ganger svakere enn en stjerne av 1. størrelsesklasse.

    Metoden til å bestemme lysvekslingen er enkel. Den består i å vurdere stjernenes lysstyrke til forskjellig tid sammenlignet med stjerner i nørheten. Disse stjernene i nærheten av den foranderlige stjerne eller nova er de såkalte "sammenligningsstjerner". De må ha en konstant tilsynelatende lysstyrke, og observatøren må kjenne den.

    Vurderingen foregår slik: Forskjellen i lysstyrke mellom en foranderlig stjerne eller en nova, og sammenligningsstjernen blir angitt i fire trinn:

  • Trinn 0 = ingen merkbar forskjell i lysstyrke.
  • Trinn 1 = en stjerne er litt klarere.
  • Trinn 2 = en stjerne er tydelig klarere.
  • Trinn 3 = en stjerne er mye klarere.

    En skriver resultatet slik: amN betyr at novaen (N) er m trinn lyssvakere enn sammenligningsstjernen a. Nma betyr at novaen er m trinn lyssterkere enn sammenligningsstjernen a.

    Olaf Hassels observasjoner etter nova-oppdagelsen

    Med den metoden som er nevnt, kan en øvet observatør oppnå en nøyaktighet på inntil 0,1 størrelsesklasse. Da er forutsetningen at forskjellen i lysstyrke mellom de to stjernene ikke er for stor. Trinn 1 gir de mest nøyaktige verdier, ved 2 og 3 blir feilmarginen større.

  • Nova Hassels lysstyrke-kurve

    Vi kan studere Olaf Hassels egne noteringer av novaens lysvariasjoner. Se også på "sammenligningsstjerner" på tegningen i "Nova Hassels lysstyrke-kurve".

  • Olaf Hassels observasjoner

  • Kongens fortjenstmedalje i gull

    Olaf Hassels vekkeapparat

    Den morgenen Olaf Hassel oppdaget en ny stjerne, var det som kjent hans kone som vekket ham. Men ved sine utallige natt-observasjoner, brukte han en spesiell vekke-metode.

    "Min Marie har hovedæren for den første norske nova- oppdagelsen og har fått 200 kr som belønning av meg", skrev Hassel i en lapp som lå sammen med dette bildet.

    Enestående kjennskap til stjernehimmelen

    At det bare tok et lite øyeblikk for Olaf Hassel - uten hjelp av et stjernekart - å kunne fastslå at stjernen var ny, forteller sitt om hans enorme kjennskap til stjernehimmelen. Man vet at det finnes over 10.000 stjerner ned til 7. størrelsesklasse som gjennom året er synlig fra vår breddegrad. Olaf Hassel må ha kjent de fleste stjerners beliggenhet og lysstyrke uten å ta stjernekart til hjelp. Når man tenker på at stjerneillustrasjonen her bare viser ca 1% av hele stjernehimmelen, så måtte Olaf Hassels hukommelse ha vært fabelaktig, virkelig enestående.

    Sluttord

    Som nevnt i innledningen, har jeg spesielt tatt for meg Olaf Hassels "nova-livet" - og jeg håper at denne artikkelen har vært til hjelp for publikum som gjerne ville bli nærmere kjent med en døv manns nova-oppdagelse. Skulle jeg også skrive om Hassels kometoppdagelse i 1939, hans tre fine oppdagelser i 1919-21, hans arbeid som nordlysobservatør, satelitt-observasjoner, planetkart-tegner, kikkert-"samlinger", astronomiske opplevelser, hans utallige innlegg i aviser (og døveblad), arbeidet i døves menighet, døveforeninger m.m., og liketil hans arbeid som fullmektig i Meteorologisk Institutt og mye mer, så ville det komme på flere hefter. Det vil kanskje være av interesse å nevne at han har vært æresmedlem i Norsk Astronomisk Selskap fra og med 1969.

  • Fra 1920-årene