Brev til meg (Rune Anda) fra daværende Hovedpresten for Norges døve, Conrad Vogt-Svendsen, datert 24.08.1972:
Kjære venn!
Hjertelig takk for ditt brev av 21.08 som jeg fikk med posten i dag morges! Det var underlig at det kom, for jeg hadde planlagt å skrive til dig i alle tilfelle.
.....
Mange mennesker var tilstede i Krematoriet, som var prydet med et vell av blomster og kranser. Det var blomsterdekorasjoner fra familien og venner, fra Den rådgivende Komite, Norges Døveforbund, Hjemmet for Døve, Oslo Døveforening, de døves menighetsråd i Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Østfold, døveprestene, Meteorologisk institutt, Astrofysisk institutt og Astrofysisk selskap.
I min tale gikk jeg ut fra ordene i 1. Moseboks 1. kapittel, 3. vers: Da sa Gud "Bli lys", og det ble lys. Dette Guds lys var den høyeste sannhet for Olaf Hassel, - ja det var det sentrale i hans liv. Han søkte Guds lys, studerte det, tenkte på det. Guds lys på himmelhvelvingen, med nordlys, kometer og stjerner ble utgangspunktet for hans store vitenskabelige innsats.
Ennu viktigere for ham var Guds lys blant menneskene. Fordi mennesket er skapt i Guds billede, så han alt i det lyset. Og han hadde det vondt når noen var i mørket og gjorde de mørkets gjerninger. Han bragte lys til mange. Til de svake, de uheldige, taperne, de døve med tilleggshandicap - Olaf Hassel var deres beste venn og forsvarer. De var Guds barn og derfor hans søsken.
Han bragte også lys og glede til de store og sterke. Da han skulle til Kongen for å takke for Fortjenstmedaljen, gikk han i dagevis og tenkte på hva han kunne fortelle Kongen som kunne glede ham. "Også Kongen trenger lys!" Og jeg har aldri sett kong Olav le så godt som da Olaf Hassel fortalte om første gang han så kong Haakon.
Jo, Olaf Hassel bragte lys. Og han lyste selv, fordi han lot Guds lys skinne på sig.
Dette lyset fulgte ham helt til det siste. Jeg kom til å tenke på dikteren Åsmund Olavson Vinje. Da han som nybakt student kom til Oslo hjem til husmannsplassen i Telemark satte han og snakket med sin far, den fattige og kloke husmannen. Den unge studenten gjorde narr av noen av de kristne tros-setningene. Da sa faren: "Så gi mig isteden en annen tro som kan lyse mig inn i min grav!"
Troen lyste opp veien til graven for Olaf Hassel. Noen av hans siste ord var Jesu ord: "Jeg er verdens lys!" Og så gjentok han ofte et annet av Jesu ord: "Jeg er oppstandelsen og livet".
Derfor kan vi gå ut herfra, og heise våre flagg til topps. Vi gjør det i stolthet og takknemlighet for Olaf Hassels store innsats. Vi gjør det i glede over hans lysende liv. Og vi gjør det i takk til Gud fordi en trofast sjel har fått gå hjem til Himmelen.