Samtale

Vi sakser fra....

Tegn og Tale (nå: Døves Tidsskrift) nr. 7, juli 1922:

Av Olaf Hassel

Kikkerten som trådløs telefon

Vi er for våre døvhets skyld i mange tilfeller satt i en særstilling. For ikke svært mange år siden er det i Amerika - hvis jeg ikke husker feil - forsøkt å skaffe de døve telefon, selvsagt i annen form enn våre alminnelige telefoner. Der har man konstruert et på veggen hengende optisk telefonapparat med små runde glasskiver hvorpå står alfabetiske bokstaver og taltegn på forsiden av apparatet samt et skrivemaskinlignende apparat med alfabetiske trykknapper. Når en døv skal meddele til en annen, trykker han med fingrene på en av knappene omtrent på samme måte som man gjør under maskinskrivning. Den annen, der venter på meddelelsen sitter i et mørkerom og avleser bokstav etter bokstav som ved elektrisk strøm blir glødende i en liten glasskive. De hørende har nu fått sitt trådløse telefon; men de døve kan dessverre ikke benytte dette optiske telefonapparat uten ledning. Man har ennu ikke oppfunnet å overføre elektrisk strøm trådløs fra kraftstasjon til lamper eller maskiner.

En dag for et år siden stod en i min husstand ca. et halvt hundrede meter fra min bolig og forsøkte å meddele meg noe. Da det ikke lykkes ham å få meg til å forstå selv ved hans største og tydeligste munnlige munnbevegelser, fikk jeg en ide. Jeg grep min langkikkert og rettet dem mot ham, i kikkerten kunne jeg meget tydelig se hvordan han smilte av min oppfinnsomhet, før han talte til meg. Han synes i kikkerten å stå knapt et par meter foran objektivet; denne tilsynelatende nærhet var virkelighetstro. Vi døve kan i en avstand av inntil 5 meter godt avlese munnbevegelser. For å kunne avlese en hørende i kikkerten når han befinner seg f.eks. 200 m borte, må kikkertens forstørrelse minst være 40 ganger. Under en forstørrelse av ca. 200 ganger kan vi ikke likeså godt avlese en hørende stående ca. 1 km. borte som når han er 5 meter fra oss. Det kommer av at luften sitrer slik at ansiktstrekkets detaljer og hans figurs kontur er ikke skarpt begrenset.

Når vi først er omtaler "samtale gjennom kikkert" sakser vi også fra Døves Tidsskrift nr. 21/1973:

Samtale gjennom kikkert

At tegnspråket gir muligheter til samtale når hørselen blir hindret av en lydmur, vet vi fra før - f.eks. kan døve snakke lett med hverandre gjennom de tykkeste glassruter og når larmen gjør folk døve. Men hvem har prøvd å snakke sammen gjennom kikkert, slik som søskenparet Wenche og Rune Anda?

For ikke lenge siden tok jeg en tur opp på fjellet ovenfor mitt hjem, forteller Rune. Da jeg nådde toppen, hadde jeg fin utsikt. Langt nede lå hjemmet mitt på Lyngbø i Laksevåg. Jeg kunne se husene der nede. De var bittesmå. Menneskene kunne jeg så vidt skjelne, små som maur. Men jeg visste at min søster stod på altanen hjemme og siktet på meg med kikkerten min. Ved avtalt klokkeslett snakket jeg til henne med tegnspråk, og jeg var meget spent på om hun oppfattet hva jeg sa.

Da jeg kom hjem, fortalte Wenche at hun hadde oppfattet hvert eneste ord jeg hadde sagt oppe fra fjelltoppen ca 1,5 km borte. Det er altså mulig å samtale over meget store avstander når en har kikkert og tegnspråk som hjelpemiddel!

-----

Jeg må her gjøre oppmerksom på at det ikke var mulig å lese på munnen. Tegnene ble der gjort større og tydeligere, og innholdet svært enkelt og dagligdags. Jeg sa: "Vi skal ha kjøttkaker til middag i dag". Og det oppfattet min søster.

Kikkertens brennvidde: 900 mm, okular: 7 mm. I tillegg var det puttet inn en objektiv som forstørret to ganger. Når man gjør dette regnestykket: 900 : 7 = 128, og ganger det med 2, så var kikkertens forstørrelse 256 ganger. For Wenche så det altså ut til at jeg gjennom kikkerten bare sto ca 6 meter borte (1500 meter : 256).