Etter at jeg var opptatt på Oslo døveskole for 58 år siden, spurte noen større elever meg om hvor jeg kom fra. Som analfabet tenkte jeg meg om og pekte i retning av mitt barndomshjem (nær Kongsberg i syd-vest). Noen år senere viste den oppgitte retningen seg å være riktig.
Ikke bare jeg, men også andre døve barn kunne orientere seg i de fremmede omgivelser. Og noen nye elever som ble ført til døveskolen, fikk naturligvis hjemlengsel og forsøkte å rømme derfra.
For over 70 år siden rømte en liten pike fra Balchens døveskole og gikk 7-8 km i riktig retning mot nord-vest, mot sitt fjerne barndomshjem i Valdres. Ved Bogstad heregård ble hun funnet av folk og brakt tilbake til døveskolen.
Også en døv gutt fra Drammen rømte like etter opptakelsen fra Oslo og fant den rette vei hjem til Drammen, til stor overraskelse for hans far,s om nettopp hadde fulgt ham derfra til døveskolen. Gutten hadde gått ut i storbyens labyring av fremmede gater og reist med toget som blindpassasjer! Selvsagt måtte faren ta gutten med seg tilbake til døveskolen igjen.
De døve barn kunne likesom katten vende tilbake etter ufrivillig flytting fra sine hjem til fremmed, utrivelig sted.
En far, som var fisker på Sørlandet, måtte føre sin døve sønn til Oslo døveskole to måneder senere enn vanlig opptakelsesdato 1. september 1907. Men gutten ville ikke følge de andre elevene inn i skolebygningen. Han klamret seg til sin far ved utgangsporten. Da det ikke var noen lett oppgave å slepe den lille vrangvillige gutten inn i skolen, måtte skolebestyreren bære ham, og løftet ham over sitt hode i døråpningen til min første skoleklasse. Den tykke og sterke bestyreren fikk uventet "hestespark" fra gutten i pannen og måtte slenge ham fra seg på pulten. Tilfeldigvis sat fire unge vordende døvelærere i min klasse. De ble naturligvis sjokkert over den dramatiske episoden - og ikke mindre guttens far, som fulgte bak bestyreren.
Et år senere kom neste nye kull elever til første klasse A, B og C. En mor kom inn med sin lille bleke sønn. Hun måtte rive seg løs fra gutten ved utgangsdøren og reiste hjem uten ham. Selvsagt gråt gutten, og han forsøkte gjentatte ganger å rømme. Til slutt var det en av døveskolens inspektriser som grep ham ved utgangsdøren og ga ham noen ørefiker. Tilsynelatende besvimte gutten. Han segnet om på gulvet. Vaktmesteren bar ham til internatets store sovesal for gutter i annen etasje.
Efter aftensmaten gikk vi for å legge oss. På sovesalen ble jeg forskrekket ved synet av gutten - liggende livløs på min seng. Til vaktmesteren protesterte jeg, og han bar gutten over til en av sengene som var ledig. Så kom bestyreren og skolelegen inn. Vi gutter satt oppreist i våre senger og glante på legen som lyttet til guttens hjerte og følte på pulsen. Bestyreren befalte oss å legge oss ned i sengene.
Neste dag lærte vi i skoletimen å artikulere: "Gutten er død. Mamma gråter."
Vi kan tenke oss morens psykiske sjokk da hun fikk budskapet om sin døve sønns død første dag på døveskolen.
---
Dette hendte altså for 57-58 år siden, men det gjorde selvsagt så sterkt inntrykk på oss elever at det ikke kan slettes ut av minnet."