I et fødselsdagsselskap på Vestlandet fortalte en gammel mann sine gjester at han kunne huske at han som spedbarn satt i en barnevogn ute, da det begynte å snø. Det var første gang han så snø som kom dalende ned fra himmelen, og han ville gjerne spørre hva det var, men han hadde ikke lært å tale... Dette kom i avisen, hvor det ble gitt uttrykk for at den gamle mannens hukommelse var helt enestående. I min familie var det den alminnelige mening at folk ikke kan huske noe fra sitt liv før 4-5 års alderen.
Selv husker jeg godt at jeg våknet i vuggen og så litt av den merkelige verden omkring meg i soverommet. Jeg så dagslyset sive inn fra et vindu 1-2 meter til venstre for meg. Himmelen virket hvit, saå det var antakelig skyet oppholdsvær. (Eller muligens var det blå himmel. Vitenskapen sier at spedbarn er fargeblinde, at de først i 4-5 års alderen begynner å skjelne fargene).
Deretter husker jeg at en storebror, som den gang var 5 år gammel, kom bort til høyre side av vuggen og stirret på meg. Antakelig sa han noen ord, men jeg kan ikke huske at jeg hørte noen lyd - jeg er visstnok født døv. Han vugget meg en stund, og jeg kjente vuggemeiene knirke mot gulvet. Jeg kunne ikke føle at jeg hadde andre legemsdeler enn hode og bryst. Jeg så at min bror etter å ha vugget meg krøp opp i sengen sin igjen med bare føtter. Jeg følte bare velbehag og sovnet.
Fra tiden senere kan jeg huske at jeg kunne stå på gulvet og se på far og mor. Da må jeg ha vært i ett års alderen. Videre husker jeg at jeg ble båret på armen av en hushjelp ute på gardsplassen, hvor en svart glatthåret hund stanset og snuste på marken.
Jeg husker også at min 2 år yngre bror lå og diet ved min mors bryst i soverommet, og jeg husker godt at jeg første gang hadde en drøm, antakelig i 3-4 års alderen.
En kald vinterdag i 3 års alderen sto jeg og min to år yngre bror foran en åpen ovnsdør og varmet oss. Bak oss satt mor. Da jeg kom for nær ilden, ble mitt barneforkle antent. Jeg så at ilden blusset oppover mot mitt ansikt. Far, som lå og hvilte på sengen, fór da fram og fikk slukket ilden med sin hånd.
I 5 års alderen kom en dag min far med en melkevogn fra Kongsberg. Jeg ville prøve å komme meg opp på vognen, men jeg falt og ble overkjørt av vognens tunge bakhjul. Far gikk ved siden av hesten, og han så meg ikke. Jeg tidde stille. Jeg verken skrek eller gråt, og ingen fikk vite om overkjørselen.
Sakset fra en avis:
Nils Darbo: "Disse aller første erindringene om sitt livs begynnelse beskrev Olaf Hassel 4 år før han døde. Det er så typisk for Hassel når han her gjenkaller fra hukommelsens store dyp, han er så nøyaktig og sirlig, det er klassisk Hassel når han sier at han første gang så daglyset gjennom et vindu på 1-2 meters avstand, eller at storebroren kom på hans høyre side. Det er vitenskapsmannens instinkt for nøyaktighet. For han var vitenskapsmann, Olaf Hassel, født på fedrenegården Store Hassel i Øvre Sandsvær 12. mai 1898, og han oppnådde det sensasjonelle å bli verdensberømt og velaktet innenfor astronomi enda han startet livet med det formidable handicap å være født døv."