Er argumentene realistiske? «Døve, og deriblant barn med CI, må ikke bruke tegnspråk. De må enten konsentrere seg om å bruke hørselsrest og lese på munnen, og/eller bruke tegn som støtte til det norske talespråket. Formålet er at de etterhvert skal inkluderes i samfunnet og fungere som en av alle. Leve normalt, som andre. Få hørende venner, som andre.» De må, med andre ord, trene til å bli «eksperter» til å kommunisere med den alminnelige befolkningen, med hørende. Da skal de fungere bedre enn om de blir oppvokst bare med tegnspråk og lever «isolert» i døvemiljøet. Spørsmålet er om disse argumentene holder. Vi kjenner mange som er blitt døve i voksen alder. De har vært vant til å kommunisere med hørende. De har mange venner, fra siden de var små. De er eksperter til å kommunisere med de andre, med hørende. De var vokst opp med det. Deres erfaring med å kommunisere med hørende, var vel medfødt? Så mistet de hørselen. Hva skjer? Jo. Mange av dem (alle?) mister venner litt etter litt. De har problemer med å fungere sammen med de andre. Så blir de operert. CI er til stor hjelp. Men det er ikke til veldig mye hjelp når det gjelder normal samkvem med venner og kjente slik som tidligere. Så er spørsmålet: Hvorfor tror man at døve barn i dag skal klare det bedre enn voksne døve som er blitt døve og som allerede var eksperter på å kommunisere med hørende? Blir ikke døve barn fratatt «livet» fra starten av, når man forbyr dem å bruke tegnspråk? Er det vanskelig å forstå at det beste er å ta i bruk alle tilgjengelige kommunikasjonsformer, og se hvilke kommunikasjonsmetode barnet trives best med? Og under skolegangen ta i bruk både tegnspråk, tegn som støtte, munnavlesningsøvelse og trening med hørselsrest? Så kan den døve selv, kanskje rent automatisk, finne «den rette vei» for seg selv. Vi leser ordtak som sier: «Den vet selv hvor skoen trykker, som har den på», og «Like barn leker best». Disse ordtakene er viktige å merke seg. (Ord og uttrykk) Rune