4 måneders bilreise i Afrika 1980
5 døgn på toget fra Tambacounda til Bamako
|
|
|
Ikke mulig å kjøre videre fra Tambacounda
Ved et vei-skille var det slutt på asfalten, og det var tegn som tydet på at veien videre fra Tambacounda var meget dårlig. Vi så en politistasjon på venstre side av veien. Der stoppet vi for å spørre om veien videre. Politimannen sukket: "Dårlig vei, ufremkommelig, regntid", - og vi ble rådet til å ta toget. Vel, vi snudde, fylte mer diesel slik at alle tre tankene ble sprengfulle, og kjørte inn på jernbanestasjonen et stykke borte i gaten.
Dre ble vi henvist til stasjonsmesterens kontor. Det oppsto nye kommunikasjonsproblemer. Han kunne bae fransk. Vi tydde til blokk og blyant og tegn og fransk ordbok, og det gikk, men først etter at han hadde hatt et lite raserianfall på grunn av språkproblemene. Vi var inne på et slags kontor. Rommet var mørkt og skittent. Stasjonsområdet i Tambacounda var oversådd med møkk og skitt, og var et fritt tumleområde for mennesker og dyr. Det var enorme mengder med fluer. Ingen giddet å gjøre noe for å rydde opp i skitten.
Reddet!
(Turen tok fem dager, der vi stadig satt i uvisshet om når vi kom oss videre. Vi ble koblet av og parkert i stasjon etter stasjon, ventet på neste lokomotiv. Svettet og studerte livet rundt vognen vår.)
Natt til lørdag var det lyn og tordenvær, og regnet pøste ned. Det ble mer behagelig. Vi hadde fått nok av den trykkende heten i Dakar de siste dagene. Vi kjørte videre med Erling ved rattet. Klokken var 08.30, og vi nådde Tambacounda før 09. Der fylte vi opp diesel på tankene, selv om vi hadde mer enn nok til ca. 2 dagers kjøring. Vi ville være på den sikre siden, for vi visste aldri hvor langt det var til neste bensinstasjon.
Vi spurte etter en plattformvogn til bilen vår. Vi skulle til Bamako. Da lysnet det litt for stasjonsmesteren. Han ba oss følge med. Der, på et sidespor, sto det en enslig plattformvogn. Hurra! Turen videre var reddet. Erling ble med ham tilbake for å ordne opp. Omsider var alt i orden, og vognen ble flyttet inn på et endespor på området. Et blikk på skinnegangen, og herregud, for noen skrale greier. Torbjørn kjørte bilen opp på plattformen, dirigert av Erling. Begge var uhyre nervøse, fordi vognen så dårlig og råttent ut, og plattingen som arbeiderne la ned mellom vognene og rampen, så ut som om den skulle falle ned nårsomhelst. Bilen ble bundet fast med armeringsjern. Mange hjelpsomme hender engasjerte seg, og vi betalte dem litt. Omsider var alt ordnet og bilen surret fast.