4 måneders bilreise i Afrika 1980
Gjennom verdens største ørken, Sahara!
|
|
|
Sandspadingen gikk unna med liv og lyst til å begynne med
Så fant vi ut at vi kom lenger ved å kjøre i siksak. Men så kom vi til et bredt belte med løssand. Etter et par timers nøye undersøkelser fant vi en løype som bragte oss til midten av den brede “sandmyra”. Det var lett å se at mange hadde sittet fast før oss der.
Utmattede og tomme for krefter Stålplatene kunne iv nesten ike ta på, så glovarme som de var. Vi måtte ha noe på hendene, kluter, votter, hanskre og elles det som var for hånden. Vi lå for det meste i bilen og drakk vann, avbrutt av perioder hvor vi flyttet bilen 10-15 meter. Det otk ca ˝ time hver gang!
Ut på ettermiddagen så vi en støvsky nærme seg. 2 Peugeot 404 stasjonsvogner nærmet seg i voldsom fart, minst 100 km/t. De hoppet og slang voldsomt, vi ventet bare på at de skulle velte. Den ene var uheldig og kjørte seg fast, den andre kom over. Mannen som kjørte de bilen som klarte seg, stoppet og gikk itlbake for å hjelpe kameraten. Han vlle tydeligvis ha pause, så han kom over til oss isteden. Vi pratet litt med ham. Fabrizio Cecehet var italiener – og kunne lite engelsk, men det gikk fint når han beskrev veien og pekte på kartet. Han ristet på hodet når vi spurte om veien til grensen var bra. Nei, 30 av 100 km var løssand. Han sa at vi måtte unngå hvit sand, helst kjøre på grus, eller i nødsfall på brun sand. Etter å ha utvekslet navn og adresse, gikk han tilbake itl kameraten sin. De fant fram plater og dyttet bilen over på noen minuter.
Var det best å snu?
(Men som dere kanskje vet, gjennomførte vi turen over Sahara, men ikke uten problemer! Død startmotor. Hull og lekkasje i radiatoren. Ødelagt vifte der alle bladene ble knust . Varmekrampe. M.m.)
Etter frokosten neste morgen samlet vi noen interessante steiner før vi kjørte videre. Men vi kom ikke langt før vi satt fast i sanden. Vi syntes det var morsomt og spennende. Vi hoppet ut, spadde sand og la plater foran hjulene, kjørte oppå og satt fast igjen. Etter å ha spadd og flyttet på platene et par ganger til, kom vi løs. Så fortsatte vi noen km, før vi satt fast igjen. Arbeidet gikk unna med liv og lyst denne gangen også. Tredje gang vi grov sand var det ikke like morsomt. Ytterligere to runder med sandspaing, og vi fant ut at dette gikk ikke. Vi så at små bilene og de store lastebilene gled over der vi satt fast. Fiaten var rett og slett ubrukbar i sanden. Den hadde for smale dek, spesielt foran, i tillegg til at den var for tung.
Etter lange omveier kom vi tilslutt midt uti sandmyra. Da vi skulle begynne å spa sand igjen, viste det seg at vi var helt tomme for krefter. Vi pustet som hvaler ale tre. Svetten silte, og fordampet på et øyeblikk. Det var ikke så rart, i skyggen var det 45 grader, og i solen sikkert over 70 (termometeret gikk ikke lenger enn 55 grader).
Så sto vi der alene og så på hverandre. 30 km med løssand. Skulle vi snu? .