Ifølge kartet skulle veien sørover fra Ferkessedougou (i Elfenbenskysten) være asfaltert. Vi gledet oss til å komme oss ut av vei-elendigheten. Det var blitt mørkt. Ved bygrensen til Ferkessedougou var det varselskilt om politikontroll. Torbjørn kjørte, og da vi ikke kunne se noen gi signal om at vi skulle stoppe, kjørte vi videre, fremdeles på dårlig vei. Med ett kjørte en politimann forbi oss, stanset og gjorde tegn om at vi skulle følge ham tilbake. Vi snudde og stoppet ved kontrollposten. Torbjørn ble igjen for å passe bilen, mens Erling og Rune tok med seg diverse dokumenter til kontoret.

Der satt en gretten politimann, påfallende lik Idi Amin, med et eple i hånden og tygget. Han begynte å snakke. Vi viste ham notisblokken hvor det sto på engelsk at vi bare kunne skrive engelsk, og vi ba ham skrive til oss på denne blokken. Han skrev: "I speak only French." (Jeg snakker bare fransk.) Så snakket han i vei med eplebiter i munnen. Vi forklarte med tegn at vi ikke kunne høre, og vi håpet at politimannen ville bruke en annen kommunikasjonsmåte enn å snakke.

Han gjorde store øyne og spurte om vi var døve... Yes... Så sa han med klare tegn: Døve har ikke lov å kjøre bil her i landet! Dere må i fengsel! Erling og Rune oppfattet det. De så på hverandre: Mente han det?? Vi visste at døve ikke hadde lov til å kjøre bil i en del afrikanske land, men...

Vi hadde selvfølgelig internasjonalt sertifikat å vise til, pluss en del andre viktige papirer. Politimannen gjorde om og om igjen samme tegn: hendene lenket. Han likte å bruke dette tegnet, og han så tilfreds på oss. Var det alvor, eller ventet han at vi skulle gi ham bestikkelser for å slippe fengsling? Ville han prøve å skremme oss til å gjøre noe galt? (...) Nei, vi var i et land, langt fra det trygge retts-systemet i Norge, i et land hvor mye rart kunne skje, også urett mot de ærlige. Man kunne aldri vite hva som skje. Vi fikk så en ide. Vi viste avisartikkelen om oss på fransk, som var kommet ut i avisen "Zone 2" i Dakar 16. Juli 1980. Politimannen leste, fremdeles med eplet i hånden. Så satt vi der rolig og ventet. Etter å ha lest avisen, kastet han den fra seg, og fortsatte å tygge på eplet mens han glodde ut i mørket. Vi sto rådville en stund, men så dristet iv oss til å samle sammen papirene våre og gikk. Intet skjedde etter det...