Velg bakgrunnsfarge:
Tegnspråk som lovfestet minoritetsspråk...
Redaktøren har bedt meg komme med noen tanker om tegnspråk som lovfestet språk, - hvilke konsekvenser dette vil ha og hvilke fordeler/komplikasjoner som kan oppstå.
Jeg er glad for å få muligheten til å skrive om en sak som har stått på NDFs arbeidsprogram de siste årene. Da amerikaneren Willam Stokoe begynte å forske i tegnspråk på 60-tallet og etter hvert slo fast at tegnspråk er et språk, ga dette støtet til en nytenking. Det som tidligere ble ansett som et hjelpemiddel til talespråket, hadde nå status som språk. Dette fikk følger for synet på døve, og pedagogisk sett førte det bl.a. til at døve ble betraktet som to-språklige, med tegnspråk som første språk.
Også for døves selvfølelse fikk tegnspråkets nye status stor betydning. Det førte til en bevisstgjøringsprosess, vi hadde en periode med "Deaf Power"-begrep, som her i Norden ble oversatt med "Døv bevissthet"
I Norge er det nedfelt i opplæringsloven at døve kan velge tegnspråk i undervisningen (henholdsvis §2.6 (grunnskole) og §3.9 (videregående opplæring)).
Sunnanå-utvalget åpner også i sin innstilling for at en kan velge tegnspråk som første eller andre språk.
At tegnspråk er blitt en naturlig del av undervisningen i grunn- og videregående skole, er imidlertid bare en del av bildet. Hva skjer når en døv elev er ferdig med videregående skole, - hvilke rettigheter har han i forhold til tegnspråk? Svaret er at han har ingen lovfestede rettigheter til å få tegnspråk.
Derfor er det viktig at man ser hele livsløpet, - man skal ha rettigheter i forhold til tegnspråk fra vugge til grav. Med tegnspråk som et offisielt språk i Norge, - vil døve ha rett til informasjon på tegnspråk. Dette betyr for eksempel at tv-selskaper må gi informasjon også på tegnspråk, døve har rett til å få tegnspråk på offentlige kontorer m.v. At tegnspråk blir et offisielt språk i Norge, vil med andre ord si at der man tidligere sto med hatten i hånden og ba pent om informasjon på tegnspråk, kan man nå kreve det med hjemmel i lov. Og den loven, - det er en lov sier at tegnspråk er et offisielt språk i Norge! Myndighetene har plikt til å gi informasjon på de offisielle språkene i Norge, eller sørge for at de som trenger ett av Norges offisielle språk, får det.
Hvilke komplikasjoner kan oppstå?, spør redaktøren. Jeg vet ikke, jeg kan faktisk ikke tenke meg noen. Vi kan kanskje oppleve noen praktiske vanskeligheter, for eksempel med kapasitet på tolkeutdanning m.v., - men i forhold til dagens situasjon tror jeg ikke man vil oppleve komplikasjoner/problemer som vil være uløselige.
Jeg tror likevel den viktigste effekten av at tegnspråk blir offisielt vil være at den oppvoksende generasjon døve får et tilbud om likeverdighet, - de kan bruke et språk som er likeverdig med majoritetsspråket. Jeg tror at man etter hvert må anta at de fleste døve barn blir CI-operert , og jeg tror at behovet for tegnspråk fortsatt vil eksistere. Vi vil få en relativ økning i andelen døve barn med hørselsrester, og jeg tror at tegnspråk fortsatt vil være det språk denne gruppen lettest kan tilegne seg og bruke. I en slik situasjon er det viktig at tegnspråk er et offisielt språk.
Svein Arne Peterson, i Døves Tidsskrift 12/2001 (29. juni).
Redaktøren har bedt meg komme med noen tanker om tegnspråk som lovfestet språk, - hvilke konsekvenser dette vil ha og hvilke fordeler/komplikasjoner som kan oppstå.
Jeg er glad for å få muligheten til å skrive om en sak som har stått på NDFs arbeidsprogram de siste årene. Da amerikaneren Willam Stokoe begynte å forske i tegnspråk på 60-tallet og etter hvert slo fast at tegnspråk er et språk, ga dette støtet til en nytenking. Det som tidligere ble ansett som et hjelpemiddel til talespråket, hadde nå status som språk. Dette fikk følger for synet på døve, og pedagogisk sett førte det bl.a. til at døve ble betraktet som to-språklige, med tegnspråk som første språk.
Også for døves selvfølelse fikk tegnspråkets nye status stor betydning. Det førte til en bevisstgjøringsprosess, vi hadde en periode med "Deaf Power"-begrep, som her i Norden ble oversatt med "Døv bevissthet"
I Norge er det nedfelt i opplæringsloven at døve kan velge tegnspråk i undervisningen (henholdsvis §2.6 (grunnskole) og §3.9 (videregående opplæring)). Sunnanå-utvalget åpner også i sin innstilling for at en kan velge tegnspråk som første eller andre språk.
At tegnspråk er blitt en naturlig del av undervisningen i grunn- og videregående skole, er imidlertid bare en del av bildet. Hva skjer når en døv elev er ferdig med videregående skole, - hvilke rettigheter har han i forhold til tegnspråk? Svaret er at han har ingen lovfestede rettigheter til å få tegnspråk.
Derfor er det viktig at man ser hele livsløpet, - man skal ha rettigheter i forhold til tegnspråk fra vugge til grav. Med tegnspråk som et offisielt språk i Norge, - vil døve ha rett til informasjon på tegnspråk. Dette betyr for eksempel at tv-selskaper må gi informasjon også på tegnspråk, døve har rett til å få tegnspråk på offentlige kontorer m.v. At tegnspråk blir et offisielt språk i Norge, vil med andre ord si at der man tidligere sto med hatten i hånden og ba pent om informasjon på tegnspråk, kan man nå kreve det med hjemmel i lov. Og den loven, - det er en lov sier at tegnspråk er et offisielt språk i Norge! Myndighetene har plikt til å gi informasjon på de offisielle språkene i Norge, eller sørge for at de som trenger ett av Norges offisielle språk, får det.
Hvilke komplikasjoner kan oppstå?, spør redaktøren. Jeg vet ikke, jeg kan faktisk ikke tenke meg noen. Vi kan kanskje oppleve noen praktiske vanskeligheter, for eksempel med kapasitet på tolkeutdanning m.v., - men i forhold til dagens situasjon tror jeg ikke man vil oppleve komplikasjoner/problemer som vil være uløselige.
Jeg tror likevel den viktigste effekten av at tegnspråk blir offisielt vil være at den oppvoksende generasjon døve får et tilbud om likeverdighet, - de kan bruke et språk som er likeverdig med majoritetsspråket. Jeg tror at man etter hvert må anta at de fleste døve barn blir CI-operert , og jeg tror at behovet for tegnspråk fortsatt vil eksistere. Vi vil få en relativ økning i andelen døve barn med hørselsrester, og jeg tror at tegnspråk fortsatt vil være det språk denne gruppen lettest kan tilegne seg og bruke. I en slik situasjon er det viktig at tegnspråk er et offisielt språk.
Svein Arne Peterson, i Døves Tidsskrift 12/2001 (29. juni).