Velg bakgrunnsfarge:

Døves Tidsskrift 13/2000 (4. august):

USA: Dr. William Stokoe er død

Den amerikanske språkforskeren Dr. William Stokoe døde 4. april, 80 år gammel etter en lengre tids sykdom.
Dr. Stokoe var høyt verdsatt både i hjemlandet og internasjonalt som en pioner innen lingvistisk forskning på tegnspråk.

I 1955 begynte han å undervise døve i engelsk på Gallaudet, etter å ha avlagt magister- og doktoreksamen i engelsk. Han innså raskt at han hadde truffet på et nytt språk på Gallaudet. På den tiden ble tegnspråk kun oppfattet som et dårlig kodet engelsk. Men Stokoe ville beskrive språket i lingvistiske begreper, og utga allerede i 1960 ut verket Sign Language Structure.

I 1965 fulgte fortsettelsen i form av en ordbok i amerikansk tegnspråk, som Stokoe samarbeidet med to døve forskere om, Carl Croneberg og Dorothy Casterline: A Dictionary on Linguistic Principles. i 1972 startet Stokoe bladet Sign Language Studies og var sjefsredaktør der helt fram til 1996. Sammen med konen Ruth drev han også det lille forlaget Linstock Press, som ga ut bøker om tegnspråk.

Han var også interessert i hvordan menneskers språk oppsto og hvordan språkene utvikler seg. Sammen med Gordon Hewes og Roger Weascott utga han boken Language Origins i 1974, og i 1995 kom boken Gesture and the Nature of Language som han skrev sammen med David F. Armstrong og Sherman Wilcox.

I minnetalen sa hans forskerkollega Sherman Wilcox dette: - Overalt i verden er navnet William Stokoe synonymt med den lingvistiske forskningen på tegnspråk. De fleste ble likevel overrasket ved sitt første møte med ham. Denne mytiske personen kom mot en med et bredt smil og et håndtrykk eller en varm klem. Døve oppdaget umiddelbart at han ikke var spesielt god i tegnspråk. Lingvister konstaterte for sin del ofte at han ikke hadde de aller beste kunnskaper i lingvistikk. Hvordan kunne han da oppnå alt det vi ser i dag? Svaret er enkelt: Han var en allsidig vitenskapsmann av den gamle skolen, som vi alle har mye å lære av i dag.

Han fikk alle i sin nærhet til å føle seg intelligente. Han så også på alle som intelligente. Og denne oppfatningen holdt han fast ved, dersom de da ikke beviste det motsatte. Nettopp dette gjorde ham til en strålende lærer.

Han var aldri selvgod, men hadde en grunnleggende interesse for mennesker og deres språk. Drivkraften bak hans entusiastiske observasjoner var en utømmelig nysgjerrighet som han lyktes i å overføre også til andre.

Hans kreativitet var så stor at han like til mars i år, da smertene var blitt store, fremdeles orket å arbeide på sin nye bok: Language in Hand, som kommer ut på Gallaudet senere i år.

(OVERSETTELSE FRA SVENSK ETTER EN ARTIKKEL AV LEENA SAVOLAINEN, FORSKER, FORSKNINGSCENTRALEN FÖR DE INHEMSKA SPRÅKEN