11.01.2002:
Fra Døves Tidsskrift 1/2002
Overlever døve-idretten?
Dette nokså provoserende spørsmålet var emne for en bred debatt i Bergen Døveforening
den 3. januar.
Døveforeningen og
Døves Idrettsklubb hadde hentet Knut Bjarne Kjøde fra Oslo
for å innlede debatten.
I forkant av debatten
har det vært en
internettdebatt på
Rune Andas hjemmeside,
http://anda.hos.online.no, der flere har kommet
med sine synspunkter,
til dels med sterke utsagn.
Det foreligger også skriv fra NFIs styreleder
og generalsekretær der.
Kommunikasjonsproblemer!
Dette var et ord som gikk igjen og igjen i hele debatten i Bergen Døveforening, og internettdebatten viser tydelig at døve og hørende snakker to ulike språk.
Dette understreket også Knut Bjarne Kjøde i sin innledning. Han tok utgangspunkt i at utviklingen innen døveidretten ikke har blitt som forventet, men at det er flere enn en årsak til dette.
Døvesamfunnet påvirkes av endringer i det hørende samfunnet, og Norges Døve- Idrettsforbund (NDI) kunne trolig ikke ha fortsatt som tidligere på grunn av dette. Han mente absolutt at det å delta i etableringen av Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund (NFI) var en riktig avgjørelse på daværende tidspunkt.
NDI ønsket i utgangspunktet å være tilknyttet Norges Idrettsforbund (NIF) med særforbundsstatus, men kunne ikke oppnå annet enn assosiert medlemskap i NIF, noe som ikke ga fulle rettigheter. Da utviklingen gikk i retning av stadig trangere økonomi og begrensede utviklingsmuligheter for døveidretten, ønsket NDI at særforbundene, så som Norges Fotballforbund, Norges Håndballforbund, Norsk Skytterforbund og andre aktuelle forbund overtok ansvaret for å styrke og videreutvikle døves landslag og utøvere.
Dette var tankene på slutten av 80-årene, men dette ble lagt bort på grunn av manglende økonomiske ressurser i særforbundene. Først på 90-tallet da kulturdepartementet ba om at norsk idrett - med dette mente de NIF - måtte gjøre noe for funksjonshemmede, noe som kom fram i idrettsmeldingen den gang, begynte ting å skje.
Idrettstinget 1994
NIFs Idrettsting som ble holdt i Haugesund var opptatt av å effektivisere organisasjonen. Større deler av økonomien skulle gå til å drive idrett, og mindre til administrasjon. Integrering av idrett for funksjonshemmede innen norsk idrett ble også et hovedsatsingsområde, og det ble nedsatt en arbeidsgruppe ledet av Tove Strand Gerhardsen som skulle utrede organiseringen.
Utviklingen i samfunnet, med blant annet opprettelse av kompetansesentre for døve, mer integrering av elever i normalskole, i tillegg til andre samfunnsmessige endringer, gjorde at et enstemmig styre i NDI gikk inn for å delta i denne prosjektgruppen, og forbundsleder Gunnar Hansen og organisasjonssekretær Knut Bjarne Kjøde ble innvalgt i komiteen. Deres erfaringer med å arrangere Vinterlekene for Døve i Oslo i 1987 gjorde at de så positivt på samarbeid med idrettsorganisasjoner for hørende.
NIF ble orientert om de internasjonale reglene for døveidrett, og det ble til slutt to mulige modeller for norsk døveidrett:
* NDI og de ulike handikaporganisasjonene fortsatte som før, organisert i en komite i NIF.
* De samme organisasjonene som i punktet over fusjonerte i et felles forbund.
NDI var av den oppfatning at en felles organisasjon var best, og valgte da den modellen, men mulighetene for internasjonale konflikter gjorde at det ble opprettet en døveidrettskomite som skulle ha ansvaret overfor CISS, det internasjonale døveidrettsforbundet. Dermed var alt klart for å opprette Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund, NFI, i november 1997.
Negativ forhåndsvurdering
Mange døve, særlig internasjonalt, var på forhånd negative til en slik løsning som NDI var gått inn for. Mye av dette var på feile premisser. NFI skulle være en felles organisasjon, det var ikke slik at døveidretten skulle tvinges inn under Norges Handikapidrettsforbund (NHIF). 01.01.1998 var NFI en realitet.
Det oppsto etterhvert samarbeidsproblemer som delvis var forårsaket av språk/kulturforskjeller og stramt budsjett. Flere større internasjonale arrangementer for døve ble anbefalt avlyst, men ble allikevel gjennomført med bra resultater. Det ble også etter hvert klart at det var ulike vurderinger om hva som var toppidrett og breddeidrett, og skillet mellom disse kom for fort. Man burde brukt mer tid på denne prosessen, mente Kjøde.
Ignorering av signaler
Gunnar Hansen og Knut B. Kjøde ble valgt inn i NFIs styre, men fikk vansker med å få gjennomslag for sine signaler. Særlig var det vanskelig for dem å forstå hvorfor NFI ikke var villig til å gå i dialog med CISS for å komme til enighet om en struktur som tilfredsstilte CISSs regelverk. Etter at NFIs første ordinære ting var gjennomført i 2000, ble det klart at den ordlyd som ble valgt til mandatet for døveidrettskomiteen ikke ble akseptert av CISS. Norge ble dermed truet med utelukkelse fra internasjonale arrangementer for døve. Dette mente Kjøde at CISS ikke hadde juridisk grunnlag for, ettersom det bare er kongressen som kan fatte slike vedtak.
Til slutt kom NFI og CISS til enighet om en midlertidig løsning: CISS legger saken i bero til Idrettstinget i 2003, slik at norske døve fikk delta i Deaflympics i Roma i 2001.
Kompetansen forsvinner
Foranledningen til hele dagens debatt er mye begrunnet i Jon Viks oppsigelse som konsulent for døveidrett i NFI. Det er besluttet at stillingen til Vik i første omgang ikke skal besettes. Årsaken til dette er at NFI nå er inne i en omorganiseringsprosess hvor forbundsstyret 4. april 2002 skal vedta ny organisasjonsplan. Dette betyr at det ikke er avgjort om det skal tilsettes ny person i stillingen etter Vik, men at forbundsstyret vil avgjøre dette i forbindelse med behandlingen av ny organisasjonsplan.
Mange frykter dermed at kompetansen på døveidrett forsvinner. Intensjonen med NFI er jo i utgangspunktet at NFI skal være et kompetansesenter for kretser og særforbund, og at NFI over tid skal overflødiggjøre seg selv, i og med at særforbundene på sikt skal overta ansvaret for idrett for funksjonshemmede.
Men til nå har dette vært nokså magert for døveidrettens vedkommende. For eksempel er kompetanseheving på tegnspråk og kunnskap om døve ikke engang gjennomført i NFIs administrasjon, og det er heller ikke ansatt noen døvetolk i Idrettens hus for tiden. Meget få av særforbundene og kretsene har gjort noe i forhold til døve, spesielt med tanke på tilgjengelighet og tegnspråklig tilrettelegging.
Økonomi
Økonomien har alltid vært et problem innen NFI, de statlige tilskuddene har vært mye lavere enn forventet. Resultatet er et misforhold mellom forventninger og ressurser. Det er ikke bare døveidretten som klager innen NFI, også andre grupper er misfornøyde med situasjonen på grunn av reduserte ressurser.
Både Kjøde og Hansen ga uttrykk for at det hadde vært meget lærerikt for dem den tid de selv satt i NFIs styre, men at det også hadde vært slitsomt på grunn av språkvansker og langvarige møter. Å skulle avlese tolk i 8-10 timer daglig, i tillegg til at man skal fungere på møtene, er ikke lett, var de enige om. Begge mente også at det fortsatt var verd et forsøk å videreføre intensjonen med NFI, men at man burde få en bedre dialog internt, og gjensidig lytte til hverandre og vise forståelse.
Frisk debatt
Dermed ble ordet sluppet fritt, og førstemann ut var Dag Hafstad. Han lurte på hvorfor Jon Vik hadde sagt opp. Kjøde presiserte at Vik hadde fått tilbud om ny jobb og takket ja til den, men han hadde nok fortsatt dersom NFI hadde hatt tolk på plass. Nestemann var Kurt Oksnes, som syntes det var pinlig at Norge ikke ble respektert blant utenlandske døve. Han mente at man burde gi NFI en sjanse, men samtidig måtte NFI lære seg å lytte til signaler fra døve når det gjaldt ulike nasjonale og internasjonale forhold. Ordne opp med CISS! avsluttet han.
Edvard Rundhaug holdt et langt og engasjert innlegg, der han blant annet kom inn på at han som håndballoppmann tidligere hadde et godt samarbeid med Norges håndballforbund, men at det ble vanskeligere etter at NFI ble opprettet, og at alle da "satt og ventet på" NFI. NFI vurderte etter hvert håndballen som breddeidrett, ikke toppidrett, og dermed falt motivasjonen bort hos mange, og i dag ligger håndballidretten nede, sa han. Mye skyldtes også utskifting av kontaktpersoner, å etablere nye kontakter ble vanskelig etter hvert.
Også Rundhaug framholdt kommunikasjonsvansker og pengeproblemer som viktige momenter, og han hadde vansker med å forstå hvorfor ikke NFI ville ha teksttelefon på sitt kontor. Han slo fast at dette ikke tydet på noen samarbeidsvilje.
Toralf Ringsø mente at mange var for redd for å prøve nye muligheter, og sa seg enig med dem som mente at NFI fortsatt var verd å satse på. Han stilte spørsmål om døve ligger etter i utviklingen, og om det ville hjelpe å ansette en person som kunne gi døveidretten et løft lokalt i Bergen, muligens sammen med barne- og ungdomsarbeideren i Bergen Døveforening. Det blir for slitsomt for mange å stille opp frivillig i tillegg til alt annet de driver med. Man må også gjøre noe sjøl, ikke bare sitte og vente på at organisasjonene skal gjøre noe.
Thorbjørn Johan Sander trakk paralleller til Norges Døveforbund. Uten døveforbundet ville døveforeningene likevel klare seg bra, mens døveidretten ikke ville klare seg uten et landsdekkende organ. Hvis ikke NFI fungerer, må vi etablere en egen organisasjon for døveidrett, mente han.
Egil A. Martinussen etterlyste hvor skolemesterskapene ble av. Til det ble det svart at omlegging til kompetansesentre hadde medført endringer som gjorde at det ikke lenger var mulig å lage noen skolemesterskap, og at andre måtte ta ansvar for det, uten at noen konkret ble nevnt. Harald Håverstad mente at for mange var redde for å delta i åpne idrettssammenhenger med hørende. Han mente at hvis man stadig viste seg fram og var positiv, ville man få positive tiltak tilbake. Se og bli sett var viktig, sa han.
Rune Anda fortalte om sin døve sønn som hadde kjedet seg ved ungdomsmesterskapet i svømming, der han i timevis måtte se på mange ukjente svømmende ungdommer i timevis. Var det riktig å gå den veien når det gjaldt integrering? Kjedsomhet er ikke god motivasjon.
Kjøde og Hansen oppsummerte debatten med at det hadde vært nyttig å høre ulike syn, og at man måtte arbeide videre for å finne løsninger sammen med NFI og NIF. Å gå ut i en egen selvstendig organisasjon ville neppe løse noen problemer på sikt. Derimot kunne det være en tanke å nedsette en komite som arbeidet fram mot Idrettstinget i 2003 for å forberede et grunnlag for en seriøs diskusjon om hva som er best for døveidretten. Snart fem år er gått, og det er på tide å se resultater.
Det er viktig med saklig debatt, og ukloke beskyldninger om å "selge sjela si" og "skjulte agendaer" når man ikke er helt sikker på hva som skjer, er ikke egnet til å skape en positiv debattform.
Fra Døves Tidsskrift 1/2002
Overlever døve-idretten?
Dette nokså provoserende spørsmålet var emne for en bred debatt i Bergen Døveforening
den 3. januar.
Døveforeningen og
Døves Idrettsklubb hadde hentet Knut Bjarne Kjøde fra Oslo
for å innlede debatten.
I forkant av debatten
har det vært en
internettdebatt på
Rune Andas hjemmeside,
http://anda.hos.online.no, der flere har kommet
med sine synspunkter,
til dels med sterke utsagn.
Det foreligger også skriv fra NFIs styreleder
og generalsekretær der.
Kommunikasjonsproblemer!
Dette var et ord som gikk igjen og igjen i hele debatten i Bergen Døveforening, og internettdebatten viser tydelig at døve og hørende snakker to ulike språk.
Dette understreket også Knut Bjarne Kjøde i sin innledning. Han tok utgangspunkt i at utviklingen innen døveidretten ikke har blitt som forventet, men at det er flere enn en årsak til dette.
Døvesamfunnet påvirkes av endringer i det hørende samfunnet, og Norges Døve- Idrettsforbund (NDI) kunne trolig ikke ha fortsatt som tidligere på grunn av dette. Han mente absolutt at det å delta i etableringen av Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund (NFI) var en riktig avgjørelse på daværende tidspunkt.
NDI ønsket i utgangspunktet å være tilknyttet Norges Idrettsforbund (NIF) med særforbundsstatus, men kunne ikke oppnå annet enn assosiert medlemskap i NIF, noe som ikke ga fulle rettigheter. Da utviklingen gikk i retning av stadig trangere økonomi og begrensede utviklingsmuligheter for døveidretten, ønsket NDI at særforbundene, så som Norges Fotballforbund, Norges Håndballforbund, Norsk Skytterforbund og andre aktuelle forbund overtok ansvaret for å styrke og videreutvikle døves landslag og utøvere.
Dette var tankene på slutten av 80-årene, men dette ble lagt bort på grunn av manglende økonomiske ressurser i særforbundene. Først på 90-tallet da kulturdepartementet ba om at norsk idrett - med dette mente de NIF - måtte gjøre noe for funksjonshemmede, noe som kom fram i idrettsmeldingen den gang, begynte ting å skje.
Idrettstinget 1994
NIFs Idrettsting som ble holdt i Haugesund var opptatt av å effektivisere organisasjonen. Større deler av økonomien skulle gå til å drive idrett, og mindre til administrasjon. Integrering av idrett for funksjonshemmede innen norsk idrett ble også et hovedsatsingsområde, og det ble nedsatt en arbeidsgruppe ledet av Tove Strand Gerhardsen som skulle utrede organiseringen.
Utviklingen i samfunnet, med blant annet opprettelse av kompetansesentre for døve, mer integrering av elever i normalskole, i tillegg til andre samfunnsmessige endringer, gjorde at et enstemmig styre i NDI gikk inn for å delta i denne prosjektgruppen, og forbundsleder Gunnar Hansen og organisasjonssekretær Knut Bjarne Kjøde ble innvalgt i komiteen. Deres erfaringer med å arrangere Vinterlekene for Døve i Oslo i 1987 gjorde at de så positivt på samarbeid med idrettsorganisasjoner for hørende.
NIF ble orientert om de internasjonale reglene for døveidrett, og det ble til slutt to mulige modeller for norsk døveidrett:
* NDI og de ulike handikaporganisasjonene fortsatte som før, organisert i en komite i NIF.
* De samme organisasjonene som i punktet over fusjonerte i et felles forbund.
NDI var av den oppfatning at en felles organisasjon var best, og valgte da den modellen, men mulighetene for internasjonale konflikter gjorde at det ble opprettet en døveidrettskomite som skulle ha ansvaret overfor CISS, det internasjonale døveidrettsforbundet. Dermed var alt klart for å opprette Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund, NFI, i november 1997.
Negativ forhåndsvurdering
Mange døve, særlig internasjonalt, var på forhånd negative til en slik løsning som NDI var gått inn for. Mye av dette var på feile premisser. NFI skulle være en felles organisasjon, det var ikke slik at døveidretten skulle tvinges inn under Norges Handikapidrettsforbund (NHIF). 01.01.1998 var NFI en realitet.
Det oppsto etterhvert samarbeidsproblemer som delvis var forårsaket av språk/kulturforskjeller og stramt budsjett. Flere større internasjonale arrangementer for døve ble anbefalt avlyst, men ble allikevel gjennomført med bra resultater. Det ble også etter hvert klart at det var ulike vurderinger om hva som var toppidrett og breddeidrett, og skillet mellom disse kom for fort. Man burde brukt mer tid på denne prosessen, mente Kjøde.
Ignorering av signaler
Gunnar Hansen og Knut B. Kjøde ble valgt inn i NFIs styre, men fikk vansker med å få gjennomslag for sine signaler. Særlig var det vanskelig for dem å forstå hvorfor NFI ikke var villig til å gå i dialog med CISS for å komme til enighet om en struktur som tilfredsstilte CISSs regelverk. Etter at NFIs første ordinære ting var gjennomført i 2000, ble det klart at den ordlyd som ble valgt til mandatet for døveidrettskomiteen ikke ble akseptert av CISS. Norge ble dermed truet med utelukkelse fra internasjonale arrangementer for døve. Dette mente Kjøde at CISS ikke hadde juridisk grunnlag for, ettersom det bare er kongressen som kan fatte slike vedtak.
Til slutt kom NFI og CISS til enighet om en midlertidig løsning: CISS legger saken i bero til Idrettstinget i 2003, slik at norske døve fikk delta i Deaflympics i Roma i 2001.
Kompetansen forsvinner
Foranledningen til hele dagens debatt er mye begrunnet i Jon Viks oppsigelse som konsulent for døveidrett i NFI. Det er besluttet at stillingen til Vik i første omgang ikke skal besettes. Årsaken til dette er at NFI nå er inne i en omorganiseringsprosess hvor forbundsstyret 4. april 2002 skal vedta ny organisasjonsplan. Dette betyr at det ikke er avgjort om det skal tilsettes ny person i stillingen etter Vik, men at forbundsstyret vil avgjøre dette i forbindelse med behandlingen av ny organisasjonsplan.
Mange frykter dermed at kompetansen på døveidrett forsvinner. Intensjonen med NFI er jo i utgangspunktet at NFI skal være et kompetansesenter for kretser og særforbund, og at NFI over tid skal overflødiggjøre seg selv, i og med at særforbundene på sikt skal overta ansvaret for idrett for funksjonshemmede.
Men til nå har dette vært nokså magert for døveidrettens vedkommende. For eksempel er kompetanseheving på tegnspråk og kunnskap om døve ikke engang gjennomført i NFIs administrasjon, og det er heller ikke ansatt noen døvetolk i Idrettens hus for tiden. Meget få av særforbundene og kretsene har gjort noe i forhold til døve, spesielt med tanke på tilgjengelighet og tegnspråklig tilrettelegging.
Økonomi
Økonomien har alltid vært et problem innen NFI, de statlige tilskuddene har vært mye lavere enn forventet. Resultatet er et misforhold mellom forventninger og ressurser. Det er ikke bare døveidretten som klager innen NFI, også andre grupper er misfornøyde med situasjonen på grunn av reduserte ressurser.
Både Kjøde og Hansen ga uttrykk for at det hadde vært meget lærerikt for dem den tid de selv satt i NFIs styre, men at det også hadde vært slitsomt på grunn av språkvansker og langvarige møter. Å skulle avlese tolk i 8-10 timer daglig, i tillegg til at man skal fungere på møtene, er ikke lett, var de enige om. Begge mente også at det fortsatt var verd et forsøk å videreføre intensjonen med NFI, men at man burde få en bedre dialog internt, og gjensidig lytte til hverandre og vise forståelse.
Frisk debatt
Dermed ble ordet sluppet fritt, og førstemann ut var Dag Hafstad. Han lurte på hvorfor Jon Vik hadde sagt opp. Kjøde presiserte at Vik hadde fått tilbud om ny jobb og takket ja til den, men han hadde nok fortsatt dersom NFI hadde hatt tolk på plass. Nestemann var Kurt Oksnes, som syntes det var pinlig at Norge ikke ble respektert blant utenlandske døve. Han mente at man burde gi NFI en sjanse, men samtidig måtte NFI lære seg å lytte til signaler fra døve når det gjaldt ulike nasjonale og internasjonale forhold. Ordne opp med CISS! avsluttet han.
Edvard Rundhaug holdt et langt og engasjert innlegg, der han blant annet kom inn på at han som håndballoppmann tidligere hadde et godt samarbeid med Norges håndballforbund, men at det ble vanskeligere etter at NFI ble opprettet, og at alle da "satt og ventet på" NFI. NFI vurderte etter hvert håndballen som breddeidrett, ikke toppidrett, og dermed falt motivasjonen bort hos mange, og i dag ligger håndballidretten nede, sa han. Mye skyldtes også utskifting av kontaktpersoner, å etablere nye kontakter ble vanskelig etter hvert.
Også Rundhaug framholdt kommunikasjonsvansker og pengeproblemer som viktige momenter, og han hadde vansker med å forstå hvorfor ikke NFI ville ha teksttelefon på sitt kontor. Han slo fast at dette ikke tydet på noen samarbeidsvilje.
Toralf Ringsø mente at mange var for redd for å prøve nye muligheter, og sa seg enig med dem som mente at NFI fortsatt var verd å satse på. Han stilte spørsmål om døve ligger etter i utviklingen, og om det ville hjelpe å ansette en person som kunne gi døveidretten et løft lokalt i Bergen, muligens sammen med barne- og ungdomsarbeideren i Bergen Døveforening. Det blir for slitsomt for mange å stille opp frivillig i tillegg til alt annet de driver med. Man må også gjøre noe sjøl, ikke bare sitte og vente på at organisasjonene skal gjøre noe.
Thorbjørn Johan Sander trakk paralleller til Norges Døveforbund. Uten døveforbundet ville døveforeningene likevel klare seg bra, mens døveidretten ikke ville klare seg uten et landsdekkende organ. Hvis ikke NFI fungerer, må vi etablere en egen organisasjon for døveidrett, mente han.
Egil A. Martinussen etterlyste hvor skolemesterskapene ble av. Til det ble det svart at omlegging til kompetansesentre hadde medført endringer som gjorde at det ikke lenger var mulig å lage noen skolemesterskap, og at andre måtte ta ansvar for det, uten at noen konkret ble nevnt. Harald Håverstad mente at for mange var redde for å delta i åpne idrettssammenhenger med hørende. Han mente at hvis man stadig viste seg fram og var positiv, ville man få positive tiltak tilbake. Se og bli sett var viktig, sa han.
Rune Anda fortalte om sin døve sønn som hadde kjedet seg ved ungdomsmesterskapet i svømming, der han i timevis måtte se på mange ukjente svømmende ungdommer i timevis. Var det riktig å gå den veien når det gjaldt integrering? Kjedsomhet er ikke god motivasjon.
Kjøde og Hansen oppsummerte debatten med at det hadde vært nyttig å høre ulike syn, og at man måtte arbeide videre for å finne løsninger sammen med NFI og NIF. Å gå ut i en egen selvstendig organisasjon ville neppe løse noen problemer på sikt. Derimot kunne det være en tanke å nedsette en komite som arbeidet fram mot Idrettstinget i 2003 for å forberede et grunnlag for en seriøs diskusjon om hva som er best for døveidretten. Snart fem år er gått, og det er på tide å se resultater.
Det er viktig med saklig debatt, og ukloke beskyldninger om å "selge sjela si" og "skjulte agendaer" når man ikke er helt sikker på hva som skjer, er ikke egnet til å skape en positiv debattform.
Dette var et ord som gikk igjen og igjen i hele debatten i Bergen Døveforening, og internettdebatten viser tydelig at døve og hørende snakker to ulike språk. Dette understreket også Knut Bjarne Kjøde i sin innledning. Han tok utgangspunkt i at utviklingen innen døveidretten ikke har blitt som forventet, men at det er flere enn en årsak til dette. Døvesamfunnet påvirkes av endringer i det hørende samfunnet, og Norges Døve- Idrettsforbund (NDI) kunne trolig ikke ha fortsatt som tidligere på grunn av dette. Han mente absolutt at det å delta i etableringen av Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund (NFI) var en riktig avgjørelse på daværende tidspunkt. NDI ønsket i utgangspunktet å være tilknyttet Norges Idrettsforbund (NIF) med særforbundsstatus, men kunne ikke oppnå annet enn assosiert medlemskap i NIF, noe som ikke ga fulle rettigheter. Da utviklingen gikk i retning av stadig trangere økonomi og begrensede utviklingsmuligheter for døveidretten, ønsket NDI at særforbundene, så som Norges Fotballforbund, Norges Håndballforbund, Norsk Skytterforbund og andre aktuelle forbund overtok ansvaret for å styrke og videreutvikle døves landslag og utøvere. Dette var tankene på slutten av 80-årene, men dette ble lagt bort på grunn av manglende økonomiske ressurser i særforbundene. Først på 90-tallet da kulturdepartementet ba om at norsk idrett - med dette mente de NIF - måtte gjøre noe for funksjonshemmede, noe som kom fram i idrettsmeldingen den gang, begynte ting å skje.
Idrettstinget 1994
NDI var av den oppfatning at en felles organisasjon var best, og valgte da den modellen, men mulighetene for internasjonale konflikter gjorde at det ble opprettet en døveidrettskomite som skulle ha ansvaret overfor CISS, det internasjonale døveidrettsforbundet. Dermed var alt klart for å opprette Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund, NFI, i november 1997.
Negativ forhåndsvurdering
Ignorering av signaler
Kompetansen forsvinner
Økonomi
Frisk debatt
Kjøde og Hansen oppsummerte debatten med at det hadde vært nyttig å høre ulike syn, og at man måtte arbeide videre for å finne løsninger sammen med NFI og NIF. Å gå ut i en egen selvstendig organisasjon ville neppe løse noen problemer på sikt. Derimot kunne det være en tanke å nedsette en komite som arbeidet fram mot Idrettstinget i 2003 for å forberede et grunnlag for en seriøs diskusjon om hva som er best for døveidretten. Snart fem år er gått, og det er på tide å se resultater.
Det er viktig med saklig debatt, og ukloke beskyldninger om å "selge sjela si" og "skjulte agendaer" når man ikke er helt sikker på hva som skjer, er ikke egnet til å skape en positiv debattform.
NIFs Idrettsting som ble holdt i Haugesund var opptatt av å effektivisere organisasjonen. Større deler av økonomien skulle gå til å drive idrett, og mindre til administrasjon. Integrering av idrett for funksjonshemmede innen norsk idrett ble også et hovedsatsingsområde, og det ble nedsatt en arbeidsgruppe ledet av Tove Strand Gerhardsen som skulle utrede organiseringen.
Utviklingen i samfunnet, med blant annet opprettelse av kompetansesentre for døve, mer integrering av elever i normalskole, i tillegg til andre samfunnsmessige endringer, gjorde at et enstemmig styre i NDI gikk inn for å delta i denne prosjektgruppen, og forbundsleder Gunnar Hansen og organisasjonssekretær Knut Bjarne Kjøde ble innvalgt i komiteen. Deres erfaringer med å arrangere Vinterlekene for Døve i Oslo i 1987 gjorde at de så positivt på samarbeid med idrettsorganisasjoner for hørende.
NIF ble orientert om de internasjonale reglene for døveidrett, og det ble til slutt to mulige modeller for norsk døveidrett:
* NDI og de ulike handikaporganisasjonene fortsatte som før, organisert i en komite i NIF.
* De samme organisasjonene som i punktet over fusjonerte i et felles forbund.
Mange døve, særlig internasjonalt, var på forhånd negative til en slik løsning som NDI var gått inn for. Mye av dette var på feile premisser. NFI skulle være en felles organisasjon, det var ikke slik at døveidretten skulle tvinges inn under Norges Handikapidrettsforbund (NHIF). 01.01.1998 var NFI en realitet.
Det oppsto etterhvert samarbeidsproblemer som delvis var forårsaket av språk/kulturforskjeller og stramt budsjett. Flere større internasjonale arrangementer for døve ble anbefalt avlyst, men ble allikevel gjennomført med bra resultater. Det ble også etter hvert klart at det var ulike vurderinger om hva som var toppidrett og breddeidrett, og skillet mellom disse kom for fort. Man burde brukt mer tid på denne prosessen, mente Kjøde.
Gunnar Hansen og Knut B. Kjøde ble valgt inn i NFIs styre, men fikk vansker med å få gjennomslag for sine signaler. Særlig var det vanskelig for dem å forstå hvorfor NFI ikke var villig til å gå i dialog med CISS for å komme til enighet om en struktur som tilfredsstilte CISSs regelverk. Etter at NFIs første ordinære ting var gjennomført i 2000, ble det klart at den ordlyd som ble valgt til mandatet for døveidrettskomiteen ikke ble akseptert av CISS. Norge ble dermed truet med utelukkelse fra internasjonale arrangementer for døve. Dette mente Kjøde at CISS ikke hadde juridisk grunnlag for, ettersom det bare er kongressen som kan fatte slike vedtak.
Til slutt kom NFI og CISS til enighet om en midlertidig løsning: CISS legger saken i bero til Idrettstinget i 2003, slik at norske døve fikk delta i Deaflympics i Roma i 2001.
Foranledningen til hele dagens debatt er mye begrunnet i Jon Viks oppsigelse som konsulent for døveidrett i NFI. Det er besluttet at stillingen til Vik i første omgang ikke skal besettes. Årsaken til dette er at NFI nå er inne i en omorganiseringsprosess hvor forbundsstyret 4. april 2002 skal vedta ny organisasjonsplan. Dette betyr at det ikke er avgjort om det skal tilsettes ny person i stillingen etter Vik, men at forbundsstyret vil avgjøre dette i forbindelse med behandlingen av ny organisasjonsplan.
Mange frykter dermed at kompetansen på døveidrett forsvinner. Intensjonen med NFI er jo i utgangspunktet at NFI skal være et kompetansesenter for kretser og særforbund, og at NFI over tid skal overflødiggjøre seg selv, i og med at særforbundene på sikt skal overta ansvaret for idrett for funksjonshemmede.
Men til nå har dette vært nokså magert for døveidrettens vedkommende. For eksempel er kompetanseheving på tegnspråk og kunnskap om døve ikke engang gjennomført i NFIs administrasjon, og det er heller ikke ansatt noen døvetolk i Idrettens hus for tiden. Meget få av særforbundene og kretsene har gjort noe i forhold til døve, spesielt med tanke på tilgjengelighet og tegnspråklig tilrettelegging.
Økonomien har alltid vært et problem innen NFI, de statlige tilskuddene har vært mye lavere enn forventet. Resultatet er et misforhold mellom forventninger og ressurser. Det er ikke bare døveidretten som klager innen NFI, også andre grupper er misfornøyde med situasjonen på grunn av reduserte ressurser.
Både Kjøde og Hansen ga uttrykk for at det hadde vært meget lærerikt for dem den tid de selv satt i NFIs styre, men at det også hadde vært slitsomt på grunn av språkvansker og langvarige møter. Å skulle avlese tolk i 8-10 timer daglig, i tillegg til at man skal fungere på møtene, er ikke lett, var de enige om. Begge mente også at det fortsatt var verd et forsøk å videreføre intensjonen med NFI, men at man burde få en bedre dialog internt, og gjensidig lytte til hverandre og vise forståelse.
Dermed ble ordet sluppet fritt, og førstemann ut var Dag Hafstad. Han lurte på hvorfor Jon Vik hadde sagt opp. Kjøde presiserte at Vik hadde fått tilbud om ny jobb og takket ja til den, men han hadde nok fortsatt dersom NFI hadde hatt tolk på plass. Nestemann var Kurt Oksnes, som syntes det var pinlig at Norge ikke ble respektert blant utenlandske døve. Han mente at man burde gi NFI en sjanse, men samtidig måtte NFI lære seg å lytte til signaler fra døve når det gjaldt ulike nasjonale og internasjonale forhold. Ordne opp med CISS! avsluttet han.
Edvard Rundhaug holdt et langt og engasjert innlegg, der han blant annet kom inn på at han som håndballoppmann tidligere hadde et godt samarbeid med Norges håndballforbund, men at det ble vanskeligere etter at NFI ble opprettet, og at alle da "satt og ventet på" NFI. NFI vurderte etter hvert håndballen som breddeidrett, ikke toppidrett, og dermed falt motivasjonen bort hos mange, og i dag ligger håndballidretten nede, sa han. Mye skyldtes også utskifting av kontaktpersoner, å etablere nye kontakter ble vanskelig etter hvert.
Også Rundhaug framholdt kommunikasjonsvansker og pengeproblemer som viktige momenter, og han hadde vansker med å forstå hvorfor ikke NFI ville ha teksttelefon på sitt kontor. Han slo fast at dette ikke tydet på noen samarbeidsvilje.
Toralf Ringsø mente at mange var for redd for å prøve nye muligheter, og sa seg enig med dem som mente at NFI fortsatt var verd å satse på. Han stilte spørsmål om døve ligger etter i utviklingen, og om det ville hjelpe å ansette en person som kunne gi døveidretten et løft lokalt i Bergen, muligens sammen med barne- og ungdomsarbeideren i Bergen Døveforening. Det blir for slitsomt for mange å stille opp frivillig i tillegg til alt annet de driver med. Man må også gjøre noe sjøl, ikke bare sitte og vente på at organisasjonene skal gjøre noe.
Thorbjørn Johan Sander trakk paralleller til Norges Døveforbund. Uten døveforbundet ville døveforeningene likevel klare seg bra, mens døveidretten ikke ville klare seg uten et landsdekkende organ. Hvis ikke NFI fungerer, må vi etablere en egen organisasjon for døveidrett, mente han.
Egil A. Martinussen etterlyste hvor skolemesterskapene ble av. Til det ble det svart at omlegging til kompetansesentre hadde medført endringer som gjorde at det ikke lenger var mulig å lage noen skolemesterskap, og at andre måtte ta ansvar for det, uten at noen konkret ble nevnt. Harald Håverstad mente at for mange var redde for å delta i åpne idrettssammenhenger med hørende. Han mente at hvis man stadig viste seg fram og var positiv, ville man få positive tiltak tilbake. Se og bli sett var viktig, sa han.
Rune Anda fortalte om sin døve sønn som hadde kjedet seg ved ungdomsmesterskapet i svømming, der han i timevis måtte se på mange ukjente svømmende ungdommer i timevis. Var det riktig å gå den veien når det gjaldt integrering? Kjedsomhet er ikke god motivasjon.