Fra Vårt Land 7. november 2002 (Innlegg):
Integrering i skolen?
Er integrering for krevende? Har vi råd til å gjøre det som er bestemt? Eller - skal vi gå tilbake og opprette spesialskoler igjen? skriver Arne Bergersen.
Utdanningsministeren har ved et par anledninger klart og tydelig gitt utrykk for at den norske skolen gir lite igjen i forhold til de store midler det offentlige setter inn i den. Hvordan hun har vurdert dette, og på hvilket grunnlag, sies det intet om.
Jeg vil nevne en faktor som i denne sammenheng er viktig. Den norske grunnskolen er den eneste i Europa – kanskje i hele verden – som forsøker å integrere tilnærmet alle elever i den vanlige, obligatoriske skolen. Denne intensjonen er meget krevende, og stiller meget bestemte krav hvis den skal gjennomføres. Siden dette målet nå har vært norsk lov i snart 30 år, er det fort gjort å overse dette forhold når en er så glad i sammenlikninger på alle plan og raske rangeringer som Kristin Clemet.
Tyske, franske og engelske skolefolk rister på hodet når de hører hvilke oppgaver den norske skolen har. Er det sant at dere ikke har spesialskoler? Hvordan kan dere klare å gi fullgod undervisning til den enkelte? I en vanlig klasse med fulle sprik i forutsetninger, hvordan kan læreren der makte å tilrettelegge individuell undervisning for alle? Slike spørsmål blir stilt i samtale med utlendinger.
I 1970-årene gjaldt kriteriet: Integrering er å delta fullt ut i helheten ut fra egne forutsetninger. Og man er ikke mer integrert enn man føler seg.
Et mål om integrering for praktisk talt alle elever i de ulike årskullene krever ekstra innsats på minst tre områder:
1. Ekstra innsats på læremiddelfronten.
All statlig læremiddelutvikling har nå stoppet opp. Det gis ikke engang statlig støtte til spesialpedagogisk læremiddelproduksjon.
Allmenlærerutdanningen er rett nok blitt fireårig, og en må tro at kvaliteten også er bedre. Likevel er det spesialpedagogiske område så krevende at mye står igjen før nivået er tilfredsstillende. Den kommunale veiledningstjeneste er oftest nedbygd eller nedlagt.
Budsjettstramhet og udekkede statlige overføringer til krevende kommunale oppgaver har imidlertid gjort at grunnskolen på langt nær får de midler som trengs til en faglig forsvarlig integrering etter opplæringslovens krav.
Det gjøres mye godt arbeid i skolen. Lærerne står på sent og tidlig, og de er samvittighetsfulle overfor utfordringene. Men oppgaven er i dag tilnærmet umulig. Det mest kritiske for de funksjonshemmede er selvsagt at voksentettheten i klassene blir tynnere og tynnere. Siden det stadig skal spares mer, er lønnsposten det mest effektive, og vel den eneste hvor det fremdeles er noe igjen. Nettopp dette med voksenkontakt er det mest viktigste for retarderte elever med lærevansker. Med dårlig voksenkontakt blir læreutbyttet meget dårlig.
Hva så? For lærere, foreldre eller lokalpolitikere er det sannsynlig nytteløst å rope etter mer penger fra sentralt hold. Sosialøkonomene i finansdepatementet har fått fullt gjennomslag hos det politiske flertall for at stramhet er viktigere enn å løse vedtatte oppgaver på en fullgod måte. Den mest effektive stramhet synes å være å strupe kommunene, og ingen penger skaper så mye inflasjon i samfunnet som overføring til kommunene, ser det ut til.
Ut fra de høye ambisjoner politikerne hadde da de vedtok de nåværende lovregler om full integrering, bør man nå stoppe opp og spørre: Makter vi dette? Er integrering for krevende? Har vi råd til å gjøre det som er bestemt? Eller – skal vi gå tilbake og opprette spesialskoler igjen? Da kunne kanskje de funksjonshemmede i større grad enn nå få oppgaver de makter å løse, og på den måten oftere enn nå oppleve gleden ved å mestre, en erfaring som stadig blir sjeldnere for denne gruppen elever.
I alle fall forventes det av en minister at hun er så orientert og oppdatert at hun tar slike forhold med i betraktning når hun kommer med raske vurderinger som angår svært mange i det norske samfunn.
Arne Bergersen, 4816 Kolbjørnsvik
2. Ekstra utdannelse av lærere.
3. Ekstra midler til gjennomføring av undervisningen. Enhver desentralisering er mer kostbar enn en tilsvarende sentralisert organisering.