Da det var gått 10 minutter, ba jeg portieren notere svaret slik at jeg kunne få dem når jeg kom inn igjen. Så gikk jeg til Rue Therese 20 og møtte 2 døve (en israeler) ved heisen, kom i prat med dem. 3. etg. Gikk vi av og så en trapp opp til samlingstedet for døve i Paris, som viste seg å være meget gammelt og for liten til å være i Paris. De har bar der det selges kun mineralvann (mineralvann, øl). Innenfor har de sort/hvit TV og jeg så Knut Knudsen bli forbikjørt før målpassering og resultat-tavlen viste at han ble nr 2 i tempoløp. De døve spurte meg om jeg kom pga ferie eller hva? Sykkel, sa jeg. Sykkel!? Motorsykkel? Bil? Virkelig sykkel!? Ja, ja, ja. Kartet og sykkelruten har jeg gang på gang vist fram, og de snakket om det. Noen synes det er helt bortkastet å tråkke slik, for bilen vil gjøre alt lettere. Andre synes at det å sykle er mer enn god presentasjon. Alle kjente til den døve japanerens verdenstur på sykkel.

Jeg spurte om hvor mange døve medlemmer Paris har, og de viste meg opp til kontoret (ikke noe komfort) til Døveforbundet der jeg fikk adresser til døvesentrene i Lyon og Marseille som jeg allerede hadde selv. Senere ble jeg spurt om jeg ville være til stede for å se på Døves Sportsklubbs styremøte (som de holdet hver uke). Ja, jeg ble med! (i 5. etg.). Det ble til å begynne med snakk om sykkelturen min. Deretter om forholdene Norge, Frankrike og andre land hva døve angår. De er begge rolig og prater greit, mens de fleste franskene prater for hardt og for fort (nerver). En israeler var også til stede og da ble det litt prat om forholdet Israel/arabere (det var jeg som spurte). En fransker sier at krigen i Midtøsten er god fortjeneste for supermaktene fordi både Sovjet og USA tjener på de militære som de kjøper. Israeleren opplyste bl.a. at det er 7 døveforeninger der samt 2 sportsklubber. Paris har 2 sportsklubber slik at de kan konkurrere mot hverandre.

Da jeg så at Paris fremdeles bruker ordet ”døvstum” (og de fleste gjør det fremdeles med tegn) opplyste jeg at Norge for lengst har gjort slutt med ordet stum fordi vi kan snakke. En mener at Paris bør beholde ”stum” fordi det var slik de døvstummeskole som den første i verden var stiftet, og de akter å beholde det. De andre døveforeningene i Frankrike har forandret fra døvstum til døv, sa de.

Paris døveforening er åpent 3 ganger i uken (fredag, lørdag og søndag) fra kl. 15 itl 23.30. De synes det er imponerende at Bergen Døveforening er åpent hver eneste kveld!

Sportsklubben har spilt mange fotballkamper mot mange land. Ikke nordiske? Nei, fordi de ikke har råd itl det (slik som vi også sier). I rommet (ca. 2,5 x 4 m) henger mengde vimpler samt utall av pokaler, både kjempestore og små.

Mange sier at svenskene er forfengelige og skrytede personer. Franskmenn kunne ikke svare på mitt spørsmål om hvor mange døve medlemmer det er i Paris- De tror det er ca. 1.600 døve der. De sier at det nesten alltid dukker opp nye ansikter hver gang foreningen er åpent, så det var ingen nyhet at jeg kom inn for første gang. De sier at det finnes omtrent 2 døveforeninger til i byen, men at dette her er hovedsenteret og sentrale i landet. Mange døve er ikke ”venner” med hverandre. De fleste ”vil stå på egne ben” og ”klarer seg godt”.

Formannen i sportsklubben er syk og nestformann har overtatt. Han beordrer alle til å gå til en cafe og spise (for 20-25 fr) mens møtet pågår. Jeg takket nei til å bli med og valgte tilstedeværelsen i samlingsstedet i 4. etg. (trappen mellom 4. og 5. etg. er smal og råtent). Oppslaget i foreningen viser verdenskongress i Washington (50 parisere skal dit), rallymesterskap i Spania og fotball Spania-Østerrike i 1. divisjon europacup (som Nils Johan Bjørø viste oss i Bergen). Paris Sportsklubb driver fotball, håndball, friidrett, tennis, bordtennis, bowling m.m. Sportsklubben ledes av 3 personer (formann, sekretær og kasserer), med ca 6 andre personer som styremedlemmer. De 6 har hver sin oppgave i idretten, dvs. den ene er leder for håndball, den andre for tennis, osv. Slik har det vært i mange år. (En hadde merket at jeg går med 2 armbåndsur, og spurte om Norge bruker 2 klokker!)

Vel nede i samlingsstedet skaffet jeg meg en limonade m/rød søtdrikk for 1,50 fr (for annen gang) og kom i prat med en hyggelig neger som var født i Mauritius, på et øy nær Nord-Afrika. Han liker det landet, men valgte Paris fordi der kunne han tjene godt (og at det er fattige folk i Mauritius).

Snart kom en egypter inn og jeg håndhilste på ham (27 år). Litt senere kom en annen egypter (25 år) og vi slo lag sammen og pratet. De er svært hyggelige! De sier at de egyptiske døves hjerte er varm for alle døve i verden, de vil ta imot alle utlendinger og vise at de er god for alle. Jeg grep inn med forholdet mot Israel. De sa, at det bare er hørende som er håpløs idioter og kriger, men de døve er venner med israelske døve (de har pratet med israeler og hilste mye på dem). Den ene (25 år) av de to var en gang innkalt til militærpliktigheten. Enda han svarte at han er døv, måtte han likevel komme. Han ble sendt til et behørlig kontroll, øyne, øre, hals osv. Militærpersonalet forsøkte med mange ”triks” for å få ham til å glemme sin døvhet og røpe sin hørsel. Men nytteløs, han er og ble stemplet døv! Han fortalte at i Egypt var det mange som lot som om de er døv. Når de klarte å holde stand om at de er døv, og før de rakk å komme ut i det frie, gikk hørende bort og ledelsen kastet en mynd like bak ham slik at han plutselig snudde for åse hva det var; hørselen er i god stand, det har han røpet selv!

En franskmann som studerer i Sveits (er her på 3 dagers besøk hos sine foreldre) kan engelsk. Det er svært få døve her som kan engelsk. De har det ikke med i skolefaget og de synes det er vrient å lære det. Studenten har en OMEGA-ur lik den som første mennesker på månen brukte.

Egypterne spanderte en pils (bier) på meg ved baren og vi ble stående der og pratet. En egypter spurte om jeg ikke har noen verdisaker i skuldervesken min, å jo. Han synes jeg bør ha den i nærheten og ikke la den stå blant mange døve der borte. Ja, han tenker klokt. Jeg hentet den og gikk tilbake og tok opp reiseboken min så de ikke skulle få inntrykk at jeg hentet den av frykt for tyveri. Alle synes forresten at den skrivetavlen i lommefarmat jeg har med meg, er god istedenfor å skrive på papir og kaste dem.

Egypteren sier at franskmenn ikke er hyggelige. En av dem var i Jugoslavia, og han ble godt mottatt, invitert til å bo hos de døve, vist rundt med glede. Han likte seg der. Her i Paris liker de ikke døve. Når de forteller at de er fra Egypt, bare nikker pariserne på hodet og snur vekk. Den ene egypteren har jobbet i Paris i ett år, den andre i en måned. De bor på et ”hotell” i samme hus. De spurte ofte om Norge, om de ville bli godt mottat der osv. Jeg svarte at norske døve gjerne tar imot døve fra hele verden med glee, og at døve fremmedarbeidere ikke har vanskeligheter for å få jobb der. Jeg fortalte så godt jeg kunne om Norge og ikke komme med noen form for overdrivelser ved å fortelle om luksus osv. De spurte bl.a. om hvor det er best: Oslo, Bergen, Trondheim osv.? Det var et vanskelig spørsmål. Jeg sa at hvis de er ute etter jenter (slik fleste døve pleier å prate om) så måtte det bli i Oslo. Bergen har dessverre et fåtall av unge døve jenter. Nei, nei, vi er bare ute etter jobb og god levestandard, sa de. Piker og fornøyelser kommer etterpå. Slik er vi egyptere! Kanskje er vi i Norge om to-tre år? Vi hadde tenkt Sverige først, men da alle sier at svenskene skryter fælt, tenker vi på Norge nå. Jeg ba dem om ikke å stole på ryktene; de har ikke selv vært i Sverige og sett hvordan det er.

En finsk dame (gift med pariseer) ville ha svar fra meg om døve i Norge og Sverige er i strid med hverandre. Dette kunne jeg ikke svare på, men jeg sa at de nordiske land gjerne vil gå i samarbeid med hverandre. ”Nei, du vil bare si alt godt om landet ditt og tie om alle de faktiske forhold!” triumferte hun mens 5-6 personer lyttet. Hun sa at de som bor nær grensen Norge/Sverige, Sverige/Danmark, Sverige/Finland er alltid uvenner med hverandre. Jeg måtte bare uttrykke slik: ”Hør på henne!” med tommelfingeren mot henne. Da jeg bor i Bergen, og langt fra grensene, sier jeg bare at jeg ikke kjenner noe til den slags snakk. Mens jeg pratet med den finske damen, hellet en egypter opp ekstra pils til meg.

Klokken 23.30 måtte døveforeningen stenge og vi gikk over til stedet der døve har fast tilholdssted om helgen, som er åpent til 02-natt. De spenderte en kjempeglass m/pils til meg. Egypterne likte nesten ingen av de døve der inne i baren (og det var mange!), men lot meg få lov til å snakke med dem. En dame spurte om jeg kjenner Zuckermann, døv israeler i Oslo. Ja, Hun veksler brev med kona? Jeg sier at han er god i bridge. ”Ja, det vet jeg”. En annen døv herre tvilte på om jeg syklet hele veien slik jeg sa, og at jeg tok toget så ingen kunne se. Nei, for da ville jeg ikke ha penger nok til å komme hjem!

Egypterne inviterte meg opp til 2. etasje, der vi spiste natt-middag (hestekjøtt! m/ris og smør). De likte Egypt bedre. Hvorfor de kom, svarte de at de hadde hørt mye godt om Paris, men ryktene var usanne. Ingen god gjestfrihet i Paris. Det kommer jo døve hit fra alle kanter av verden, at de kanskje er lei av å være gjestfrihet hele tiden?

En egypter snakket noen vitser, og en av vitsene synes jeg er morsom: 3 menn kommer til en restaurant. Den ene ber om kjøtt. De to andre vil ikke ha. Da den ene hadde spist, begynte den andre å be om kjøtt. Den 3. fortsetter å si nei. Da den andre var ferdig, begynte den 3. å be om kjøtt. Kelneren ble helt fortumlet. Egypteren spurte om hva det kunne være. Det var litt vanskelig å skjønne hvorfor det ble slik. Men saken er at de ikke har tenner, og låner hverandre gebiss etter tur!

Etter kaffe, ba de om regningen (egypteren hadde skrønet med kelneren da denne plasserte vesken min på en stol, at vi skulle ha 4 middager (en til vesken!), og det viste seg at 3 pers. middager kostet hele 71 frc! Jeg så at de ble overrasket over prisen. Idet jeg tok opp 100-lappen, ba de meg være så vennlig og ikke betale. De vil gjøre alt for at jeg skulle trives med dem. Hyggelige mennsker altså, enda de synes det var skrekkelig høy pris!

Vi hadde avtale om å treffes søndag mellom kl. 11.30 og 12.00 for sightseeing i byen. Jeg har ikke hjerte til å takke nei til dem! Da jeg kom tilbake til hotellet kl 02, mottok jeg en lapp med 2 adresser til døvesentre, hvorav den ene har jeg vært i.