Forsiden
Om meg
Klassen min
Mine venner
Bilder
Linker
KINA
- TELLING TIL TUSEN
Av Hanne Lotte Moen (bildet) - i bladet Verdens Barn nr. 2/2001.
Hun har en mastergrad i befolknings- og utviklingsstudier fra London School of Economics, med masteroppgave om forholdet mellom ettbarnspolitikken og den skjeve kjønnsfordelingen blant barnekullene i Kina på 80- og 90-tallet. Hun har jobbet som juniorekspert for FNs befolkningsfond i Kina og arbeider for tiden i NORAD. E-post: hanne.moen@norad.no
I november 2000 sendte kinesiske myndigheter ut seks millioner mennesker for å telle verdens største befolkning. Det er ti år siden forrige folketelling i Kina, og usikkerheten rundt landets egentlige befolkningsstørrelse har vært stor. Nå foreligger de første resultatene.
I løpet av 10 dager i november ble de anslagsvis 350 millioner husholdningene i Kina besøkt, og familiemeldemmene ble talt og registrert. Folketellingen er den første siden 1990, og det har knyttet seg stor spenning til om regjeringen har greid å nå sitt mål om å begrense befolkningen til under 1,3 milliarder innen utgangen av år 2000. De første resultatene viser at Kinas samlede folketall er 1,295 milliarder, og myndighetene kan dermed sies å ha lykkes med sin befolkningspolitikk. Resultatene fra folketellingen vil danne grunnlag for landets framtidige befolkningsstrategier.
Kina er kjent for sin såkalte ettbarnspolitikk, en politikk som av mange har blitt sett på med sterk skepsis på grunn av dens inhumanitet. Samtidig kan det stilles spørsmål om hvordan befolkningssituasjonen ville ha vært i dag om Kina ikke hade satt i gang dette krafttaket for å begrense befolkningsveksten. Dersom den gjennomsnittlige kinesiske kvinne fortsatt fikk 5,7 barn som i 1970, ville Kina i dag ha hatt 800 millioner flere innbyggere. Selv om det er sannsynlig at fertiliteten ville ha sunket noe også uten statlige inngrep, ville konsekvensene trolig vært store når det gjelder økonomisk utvikling, forurensning, ressursbruk og overbefolkning.
Å telle Kinas enorme befolkning er en utfordring i seg selv, og den strenge familieplanleggingspolitikken i landet kompliserer bildet ytterligere. Til tross for at det har knyttet seg store forventninger til påliteligheten av tellingen, har det blitt satt spørsmålstegn ved de nye tallene, som er adskillig lavere enn estimater foretatt av uavhengige forskere. Så mange som titalls millioner mennesker kan ha skjult «ulovlige» barn for folketellerne av frykt for økonomiske sanksjoner. Selv om myndighetene hadde gitt garantier om at slikt ikke ville skje, forekom det utbredt salg av informasjon til lokale familieplanleggingsarbeidere, som deretter bøtela familier som hadde fortalt folketellerne om uregistrerte barn. En rekke folk ble også sparket fra tellekorpset da det viste seg at de tok betalt av bøndene de intervjuet.
I provinsen Hunan meldte aviser at nesten 10 millioner mennesker ikke var blitt funnet av tolketellerne. Liknende tall har også kommet fra andre provinser. Det er uvisst om disse menneskene har forsøkt å unngå tellekorpset eller om de er del av den flytende befolkningen, som representerer et annet problem i forbindelse med folketellingen. Dette er folk som uten tillatelse har flyttet vekk fra stedet der de er bostedsregistrert. Ofte har de reist inn til de større byene på jakt etter arbeid. Denne gruppen estimeres til ca. 100 millioner mennesker, nesten 10% av Kinas samlede befolkning. Å få en god oversikt over disse menneskene er svært vanskelig. Mange gjorde hva de kunne for å unngå folketellerne av frykt for bøter eller hjemsendelse. Det kom inn klager fra flere provinser om at ulovlige migranter ble bøtelagt i forbindelse med tellingen.
Sprik mellom offisiell statistikk og virkelighet har lenge vært et problem i Kina. Dette har kommet for dagen ved en rekke anledninger de siste årene, og konsekvensene har vært alvorlige. Ved naturkatastrofer har underrapportering ved flere anledninger ført til at for lite nødhjelp har ankommet rammede områder. Seks år gamle Jiang Shan vant hele nasjonens hjerter da hun ble reddet av folkets frigjøringshær etter å ha klamret seg til et tre i ni timer, da Yangtze-elven flommet over sine bredder i 1998. Medfølelse for den lille jenta blandet seg imidlertid med sjokk da hun fortalte i riksdekkende TV at hennes fire søsken hadde druknet. Hvordan kunne det ha seg at hennes foreldre hadde fem barn? Og dersom dette er symptomatisk for hele landet, hvor stor er da Kinas egentlige befolkning?
Den utbredte triksingen med statistikkene har ledet til opphetede debatter i pressen og blant befolkningseksperter i Kina. Det kinesiske State Statistical Bureau hevder at en av hovedårsakene er urealistiske forventninger fra sentralt hold til befolkningsutviklingen på lokalt plan. sentrale myndigheter vedtar overambisiøse målsettinger for begrensning av befolkningsveksten. På lokalt nivå manipuleres statistikkene for å kunne vise til «glorious achivements» i håp om forfremmelse og prestisje. Lokale ledere vil bli belønnet for godt utført arbeid, eller de vil unngå faren for negative sanksjoner som følge av at målene egentlig ikke re nådd. En annen årsak tli feilrapporteringen er at mange skater fra sentralt hold baseres på det lokale folketalet, og ved underrapportering av innbyggertallet vil mindre skatteinntekter gå ut av lokalsamfunnet. Mange familier skjuler i tillegg fødsler for å unngå ekstra avgifter som blir avkrevet for barn født utenom fødselskvotene.
I følge kinesiske myndigheter finnes det ikke noen ettbarnspolitikk i Kina. De framhever at flk kan få så mange barn de vil, selv om de blir oppfordret til å begrense antallet. Når en vet at en gjennomsnittlig kinesisk kvinne får mellom 2,1 og 2,3 barn, vil det være galt å snakke om en gjennomført ettbarnspolitikk på landsbasis. I praksis begrenses imidlertid mulighetene til å få flere barn på grunn av den tunge økonomiske byrden et barn født utenfor kvotene medfører.
Lover og regler for familieplanlegging varierer fra provins til provins og avhenger blant annet av om man er bostedregistrert i en by eller på landet. Hovedregelen er at folk i byene oppfordres til kun å ha ett barn, mens de som br på landsbygda, det vil si mer enn 70 prosent av befolkningen, tillates å ha to. Ofte er det lettere å få tillatelse til barn nummer to dersom den førstefødte er jente eller funksjonshemmet, og det er vanlig med et krav om minst fire års mellomrom mellom fødslene. Regelen varierer også mellom ulike befolkningsgrupper. For minoriteter gjelder færre begrensninger enn for han-kinesere, som er den største folkegruppen i kina. For tibetanere gjelder det ingen regler om barnebegrensning.
Det er også store variasjoner når det gjelder gjennomføring av barnebegrensningspolitikken, men i sin strengeste form praktiseres den slik at gifte par må søke om tillatelse til å få barn. Søknaden blir behandlet av begges arbeidsgivere og av de lokale familieplanleggingsmyndighetene der paret er bostedsregistrert. Dersom søknaden blir innvilget, får de et fødselssertifikat som gir dem tillatelse til å sette et barn til verden. Hvis kvinnen ikke blir gravid innen 6 måneder, må paret søke på nytt på neste års kvote. Hvis hun blir gravid og får et barn, får hun straks satt inn spiral. Spiralen blir normalt kontrollert fire ganger i året slik at den til en hver tid skal være på plass og eventuelle uregelmenterte svangerskap raskt kan oppdages. Etter 10 år blir en av ektefellene sterilisert.
I tillegg til de mange lover og regler som regulerer fertiliteten i Kina, er økonomiske incentiver og sanksjoner viktige virkemidler. Familier som har lov til å få to barn, men som velger kun å ha ett, kan få et ettbarnssertifikat som medfører økonomiske goder. Par som får flere barn enn de har tillatelse til, må derimot betale et gebyr på mellom en og tre ganger husholdningens årsinntekt. I tillegg koster skolegang opptil tre ganger mer enn normalt for barn født utenfor kvotene. Slike summer kan være svært vanskelig å framskaffe, ikke minst for fattige bønder, som utgjør flertallet av befolkningen. Myndighetene argumenterer med at de økonomiske sanksjonene ikke er noen straff eller bot, men en «social compensation fee» som skal tilsvare samfunnets utgifter til å fostre et ekstra barn.
Kinas befolkningspolitikk kan virke brutal ut fra et individualistisk orientert tankesett, samtidig som den kan virke nødvendig med tanke på den enorme kinesiske befolkningen, begrensede ressurser, fattigdom og miljøtrusler. Et interessant spørsmål man ofte glemmer å stille, er hva kineserne selv mener om befolkningspolitikken. Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha snakket med mange kvinner og par i ulike deler av Kina, er at mange er enige med sin regjering; «Det er alt for mange kinesere», sier de, eller «Det er vår plikt overfor Kina og verden å føde færre barn.» Slike holdninger kan imidlertid skyldes en rekke andre forhold enn en genuin kollektiv ansvarsfølelse, og det er ingen selvfølge å få oppriktige svar på slike sensitive spørsmål. «Mindre familier, rikere liv,» står det med stor skrift på en husvegg i en landsby i Hunan-provinsen. Slike slagord står skrevet på bygninger, gjerder og billboards over hele landet. Sammen med de mange rundskriv fra høyere hold vil de ha en viss påvirkningskraft. Det er heller ikke overraskende at mennesker internaliserer de fertilitetsnormer som gjelder for det samfunnet de lever i. Hvis alle en kjenner kun har ett barn, vil det være naturlig å bare ønske seg ett barn selv. I byene gjør også trange boliger og høye levekostnader sitt til at mange foretrekker en liten familie.
Veien videre
Mye tyder på at Kina er i ferd med å myke opp familieplanleggingspolitikken. Nye statlige direktiver legger opp til en mer individorientert tilnærming og fokus på forbedring av familieplanleggingstjenestene. Bedre rådgivning, mer informasjon og større valgfrihet er ord som går igjen. I Beijing og enkelte andre store byer må man ikke lenger søke om tillatelse for første graviditet. Fødselskvoter og målsettinger for befolkningstilveksten har som en forsøksordning blitt fjernet i enkelte distrikter. De senere årene er det også satt i gang en rekke pilotprosjekter i samarbeid med internasjonale organisasjoner. Etter flere år med stillstand i forhandlingene mellom FNs befolkningsfond og kinesiske myndigheter ble det eksempelvis i 1998 og 1999 satt igang flere prosjekter med fokus på kvalitet, informasjon og valgfrihet med hensyn til prevensjonsmidler.
- Politikken er avgjort i ferd med å bli mer avslappet, sier Sven Burmester, leder for FNs befolkningsfond i Kina. - De to viktigste grunnene til dette er at den allerede har hatt en tallmessig kjempesuksess, og at det blir vanskeligere å kontrollere befolkningen i en liberal økonomi. Zeng Yi, professor ved Beijing University, har uttalt at framveksten av en markedsøkonomi både har redusert effektiviteten av statlige inngrep forå begrense befolkningsveksten og økt incentivene for folk selv til å begrense barnetallene.
I en tid med økonomisk liberalisering, internasjonalisering og et WTO-samarbeid på trappene er befolkningspolitikken inne i en endringsprosess. Om trenden med oppmykning vil fortsette, er likevel uvisst. - Mye vil avhenge av om befolkningen i dag virkelig er under 1,3 milliarder, uttalte Burmester i høst. Nå vet vi at det offisielle folketallet ligger innenfor dette. I forbindelse med offentliggjøringen av resultatene kom det imidlertid signaler fra president Jiang Zemin om fortsatt sterk satsing påå holde folketallet nede. De endelige resultatene og analysene av folketellingen vil foreligge i 2002.
Regler om familieplanlegging i Daliu Village, Henan provins, April 2000. Fra landsbyens oppslagstavle:
1.
Alle par oppfordres til å kun få ett barn. Antallet barn de kan få er strengt begrenset til to. Det er forbudt å få tre barn.
2.
Et par kan tillates å få et andre barn dersom den lokale familieplanleggingsorganisasjonen har godkjent søknaden, og godkjenningen er bekreftet på by- eller distriktsnivå, at det første barnet har et ikke-arvelig handicap og ikke vil være i stand til å bli en normal arbeidende person som voksen.
3.
Et par kan tillates å få et andre barn dersom et bekreftet tilfelle av infertilitet eksisterer, og paret ikke har vært i stand til å få barn etter fem års ekteskap, og hustruen blir gravid etter at de har adoptert et barn.
4.
Et par kan tillates å få et andre barn dersom en av ektefellene allerede har et barn, men den andre ikke har det.
5.
Et par kan tillates å få et andre barn dersom familiens eneste barn er ei jente, og de har økonomiske vanskeligheter.
6.
Et par kan tillates å få et andre barn dersom en man gifter seg med en datter i en husholdning der det bare finnes døtre, og overfører sin bostedregistrering til denne familien. I dette tilfellet vil han ha ansvaret for underhold av sin kones foreldre og søstre. Og hele familien tillates å ha to barn.
7.
Et par kan tillates å få et andre barn dersom en av ektefellene har en «landbrukshusholdningsregistrering», kvinnen er 28 år eller eldre og det har gått fire år siden de fikk sitt første barn.
Kilde/oversettelse fra kinesisk: US Embassy, Beijing.
Fakta om Kina
Med en befolkning på rundt 1,3 milliarder mennesker er Kina det mest folkerike landet i verden. undt 70% av befolkningen bor på landsbygda, og det er svært store økonomiske forskjeller mellom by og land. Rurale områder har ikke nytt godt av den økonomiske veksten i byene. Av og til har situasjonen på landsbygda blitt forverret som følge av økonomiske og sosiale reformer. Mer enn 65 millioner mennesker lever under fattigdomsgrensa.
Hovedstad: Beijing (offisielt 13,8 millioner mennesker)
Årlig befolkningsvekst: 1%
Språk: Mandaring, kantonesisk og en rekke andre språk
Areal/Geografi: 9,596 960 km2
Myntenhet: Renminbi (RMB)
Hovednæring: Jern, stål, kull, maskin- og tekstilproduksjon
Styresett: Kommunistisk republikk
Statsoverhode: President Jiang Zemin
I løpet av 10 dager i november ble de anslagsvis 350 millioner husholdningene i Kina besøkt, og familiemeldemmene ble talt og registrert. Folketellingen er den første siden 1990, og det har knyttet seg stor spenning til om regjeringen har greid å nå sitt mål om å begrense befolkningen til under 1,3 milliarder innen utgangen av år 2000. De første resultatene viser at Kinas samlede folketall er 1,295 milliarder, og myndighetene kan dermed sies å ha lykkes med sin befolkningspolitikk. Resultatene fra folketellingen vil danne grunnlag for landets framtidige befolkningsstrategier.
Kina er kjent for sin såkalte ettbarnspolitikk, en politikk som av mange har blitt sett på med sterk skepsis på grunn av dens inhumanitet. Samtidig kan det stilles spørsmål om hvordan befolkningssituasjonen ville ha vært i dag om Kina ikke hade satt i gang dette krafttaket for å begrense befolkningsveksten. Dersom den gjennomsnittlige kinesiske kvinne fortsatt fikk 5,7 barn som i 1970, ville Kina i dag ha hatt 800 millioner flere innbyggere. Selv om det er sannsynlig at fertiliteten ville ha sunket noe også uten statlige inngrep, ville konsekvensene trolig vært store når det gjelder økonomisk utvikling, forurensning, ressursbruk og overbefolkning.
Å telle Kinas enorme befolkning er en utfordring i seg selv, og den strenge familieplanleggingspolitikken i landet kompliserer bildet ytterligere. Til tross for at det har knyttet seg store forventninger til påliteligheten av tellingen, har det blitt satt spørsmålstegn ved de nye tallene, som er adskillig lavere enn estimater foretatt av uavhengige forskere. Så mange som titalls millioner mennesker kan ha skjult «ulovlige» barn for folketellerne av frykt for økonomiske sanksjoner. Selv om myndighetene hadde gitt garantier om at slikt ikke ville skje, forekom det utbredt salg av informasjon til lokale familieplanleggingsarbeidere, som deretter bøtela familier som hadde fortalt folketellerne om uregistrerte barn. En rekke folk ble også sparket fra tellekorpset da det viste seg at de tok betalt av bøndene de intervjuet.
I provinsen Hunan meldte aviser at nesten 10 millioner mennesker ikke var blitt funnet av tolketellerne. Liknende tall har også kommet fra andre provinser. Det er uvisst om disse menneskene har forsøkt å unngå tellekorpset eller om de er del av den flytende befolkningen, som representerer et annet problem i forbindelse med folketellingen. Dette er folk som uten tillatelse har flyttet vekk fra stedet der de er bostedsregistrert. Ofte har de reist inn til de større byene på jakt etter arbeid. Denne gruppen estimeres til ca. 100 millioner mennesker, nesten 10% av Kinas samlede befolkning. Å få en god oversikt over disse menneskene er svært vanskelig. Mange gjorde hva de kunne for å unngå folketellerne av frykt for bøter eller hjemsendelse. Det kom inn klager fra flere provinser om at ulovlige migranter ble bøtelagt i forbindelse med tellingen.
Sprik mellom offisiell statistikk og virkelighet har lenge vært et problem i Kina. Dette har kommet for dagen ved en rekke anledninger de siste årene, og konsekvensene har vært alvorlige. Ved naturkatastrofer har underrapportering ved flere anledninger ført til at for lite nødhjelp har ankommet rammede områder. Seks år gamle Jiang Shan vant hele nasjonens hjerter da hun ble reddet av folkets frigjøringshær etter å ha klamret seg til et tre i ni timer, da Yangtze-elven flommet over sine bredder i 1998. Medfølelse for den lille jenta blandet seg imidlertid med sjokk da hun fortalte i riksdekkende TV at hennes fire søsken hadde druknet. Hvordan kunne det ha seg at hennes foreldre hadde fem barn? Og dersom dette er symptomatisk for hele landet, hvor stor er da Kinas egentlige befolkning?
Den utbredte triksingen med statistikkene har ledet til opphetede debatter i pressen og blant befolkningseksperter i Kina. Det kinesiske State Statistical Bureau hevder at en av hovedårsakene er urealistiske forventninger fra sentralt hold til befolkningsutviklingen på lokalt plan. sentrale myndigheter vedtar overambisiøse målsettinger for begrensning av befolkningsveksten. På lokalt nivå manipuleres statistikkene for å kunne vise til «glorious achivements» i håp om forfremmelse og prestisje. Lokale ledere vil bli belønnet for godt utført arbeid, eller de vil unngå faren for negative sanksjoner som følge av at målene egentlig ikke re nådd. En annen årsak tli feilrapporteringen er at mange skater fra sentralt hold baseres på det lokale folketalet, og ved underrapportering av innbyggertallet vil mindre skatteinntekter gå ut av lokalsamfunnet. Mange familier skjuler i tillegg fødsler for å unngå ekstra avgifter som blir avkrevet for barn født utenom fødselskvotene.
I følge kinesiske myndigheter finnes det ikke noen ettbarnspolitikk i Kina. De framhever at flk kan få så mange barn de vil, selv om de blir oppfordret til å begrense antallet. Når en vet at en gjennomsnittlig kinesisk kvinne får mellom 2,1 og 2,3 barn, vil det være galt å snakke om en gjennomført ettbarnspolitikk på landsbasis. I praksis begrenses imidlertid mulighetene til å få flere barn på grunn av den tunge økonomiske byrden et barn født utenfor kvotene medfører.
Lover og regler for familieplanlegging varierer fra provins til provins og avhenger blant annet av om man er bostedregistrert i en by eller på landet. Hovedregelen er at folk i byene oppfordres til kun å ha ett barn, mens de som br på landsbygda, det vil si mer enn 70 prosent av befolkningen, tillates å ha to. Ofte er det lettere å få tillatelse til barn nummer to dersom den førstefødte er jente eller funksjonshemmet, og det er vanlig med et krav om minst fire års mellomrom mellom fødslene. Regelen varierer også mellom ulike befolkningsgrupper. For minoriteter gjelder færre begrensninger enn for han-kinesere, som er den største folkegruppen i kina. For tibetanere gjelder det ingen regler om barnebegrensning.
Det er også store variasjoner når det gjelder gjennomføring av barnebegrensningspolitikken, men i sin strengeste form praktiseres den slik at gifte par må søke om tillatelse til å få barn. Søknaden blir behandlet av begges arbeidsgivere og av de lokale familieplanleggingsmyndighetene der paret er bostedsregistrert. Dersom søknaden blir innvilget, får de et fødselssertifikat som gir dem tillatelse til å sette et barn til verden. Hvis kvinnen ikke blir gravid innen 6 måneder, må paret søke på nytt på neste års kvote. Hvis hun blir gravid og får et barn, får hun straks satt inn spiral. Spiralen blir normalt kontrollert fire ganger i året slik at den til en hver tid skal være på plass og eventuelle uregelmenterte svangerskap raskt kan oppdages. Etter 10 år blir en av ektefellene sterilisert.
I tillegg til de mange lover og regler som regulerer fertiliteten i Kina, er økonomiske incentiver og sanksjoner viktige virkemidler. Familier som har lov til å få to barn, men som velger kun å ha ett, kan få et ettbarnssertifikat som medfører økonomiske goder. Par som får flere barn enn de har tillatelse til, må derimot betale et gebyr på mellom en og tre ganger husholdningens årsinntekt. I tillegg koster skolegang opptil tre ganger mer enn normalt for barn født utenfor kvotene. Slike summer kan være svært vanskelig å framskaffe, ikke minst for fattige bønder, som utgjør flertallet av befolkningen. Myndighetene argumenterer med at de økonomiske sanksjonene ikke er noen straff eller bot, men en «social compensation fee» som skal tilsvare samfunnets utgifter til å fostre et ekstra barn.
Kinas befolkningspolitikk kan virke brutal ut fra et individualistisk orientert tankesett, samtidig som den kan virke nødvendig med tanke på den enorme kinesiske befolkningen, begrensede ressurser, fattigdom og miljøtrusler. Et interessant spørsmål man ofte glemmer å stille, er hva kineserne selv mener om befolkningspolitikken. Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha snakket med mange kvinner og par i ulike deler av Kina, er at mange er enige med sin regjering; «Det er alt for mange kinesere», sier de, eller «Det er vår plikt overfor Kina og verden å føde færre barn.» Slike holdninger kan imidlertid skyldes en rekke andre forhold enn en genuin kollektiv ansvarsfølelse, og det er ingen selvfølge å få oppriktige svar på slike sensitive spørsmål. «Mindre familier, rikere liv,» står det med stor skrift på en husvegg i en landsby i Hunan-provinsen. Slike slagord står skrevet på bygninger, gjerder og billboards over hele landet. Sammen med de mange rundskriv fra høyere hold vil de ha en viss påvirkningskraft. Det er heller ikke overraskende at mennesker internaliserer de fertilitetsnormer som gjelder for det samfunnet de lever i. Hvis alle en kjenner kun har ett barn, vil det være naturlig å bare ønske seg ett barn selv. I byene gjør også trange boliger og høye levekostnader sitt til at mange foretrekker en liten familie.
Veien videre
Mye tyder på at Kina er i ferd med å myke opp familieplanleggingspolitikken. Nye statlige direktiver legger opp til en mer individorientert tilnærming og fokus på forbedring av familieplanleggingstjenestene. Bedre rådgivning, mer informasjon og større valgfrihet er ord som går igjen. I Beijing og enkelte andre store byer må man ikke lenger søke om tillatelse for første graviditet. Fødselskvoter og målsettinger for befolkningstilveksten har som en forsøksordning blitt fjernet i enkelte distrikter. De senere årene er det også satt i gang en rekke pilotprosjekter i samarbeid med internasjonale organisasjoner. Etter flere år med stillstand i forhandlingene mellom FNs befolkningsfond og kinesiske myndigheter ble det eksempelvis i 1998 og 1999 satt igang flere prosjekter med fokus på kvalitet, informasjon og valgfrihet med hensyn til prevensjonsmidler.
- Politikken er avgjort i ferd med å bli mer avslappet, sier Sven Burmester, leder for FNs befolkningsfond i Kina. - De to viktigste grunnene til dette er at den allerede har hatt en tallmessig kjempesuksess, og at det blir vanskeligere å kontrollere befolkningen i en liberal økonomi. Zeng Yi, professor ved Beijing University, har uttalt at framveksten av en markedsøkonomi både har redusert effektiviteten av statlige inngrep forå begrense befolkningsveksten og økt incentivene for folk selv til å begrense barnetallene.
I en tid med økonomisk liberalisering, internasjonalisering og et WTO-samarbeid på trappene er befolkningspolitikken inne i en endringsprosess. Om trenden med oppmykning vil fortsette, er likevel uvisst. - Mye vil avhenge av om befolkningen i dag virkelig er under 1,3 milliarder, uttalte Burmester i høst. Nå vet vi at det offisielle folketallet ligger innenfor dette. I forbindelse med offentliggjøringen av resultatene kom det imidlertid signaler fra president Jiang Zemin om fortsatt sterk satsing påå holde folketallet nede. De endelige resultatene og analysene av folketellingen vil foreligge i 2002.
Regler om familieplanlegging i Daliu Village, Henan provins, April 2000. Fra landsbyens oppslagstavle:
1.
Alle par oppfordres til å kun få ett barn. Antallet barn de kan få er strengt begrenset til to. Det er forbudt å få tre barn.
2.
Et par kan tillates å få et andre barn dersom den lokale familieplanleggingsorganisasjonen har godkjent søknaden, og godkjenningen er bekreftet på by- eller distriktsnivå, at det første barnet har et ikke-arvelig handicap og ikke vil være i stand til å bli en normal arbeidende person som voksen.
3.
Et par kan tillates å få et andre barn dersom et bekreftet tilfelle av infertilitet eksisterer, og paret ikke har vært i stand til å få barn etter fem års ekteskap, og hustruen blir gravid etter at de har adoptert et barn.
4.
Et par kan tillates å få et andre barn dersom en av ektefellene allerede har et barn, men den andre ikke har det.
5.
Et par kan tillates å få et andre barn dersom familiens eneste barn er ei jente, og de har økonomiske vanskeligheter.
6.
Et par kan tillates å få et andre barn dersom en man gifter seg med en datter i en husholdning der det bare finnes døtre, og overfører sin bostedregistrering til denne familien. I dette tilfellet vil han ha ansvaret for underhold av sin kones foreldre og søstre. Og hele familien tillates å ha to barn.
7.
Et par kan tillates å få et andre barn dersom en av ektefellene har en «landbrukshusholdningsregistrering», kvinnen er 28 år eller eldre og det har gått fire år siden de fikk sitt første barn.
Kilde/oversettelse fra kinesisk: US Embassy, Beijing.
Fakta om Kina
Med en befolkning på rundt 1,3 milliarder mennesker er Kina det mest folkerike landet i verden. undt 70% av befolkningen bor på landsbygda, og det er svært store økonomiske forskjeller mellom by og land. Rurale områder har ikke nytt godt av den økonomiske veksten i byene. Av og til har situasjonen på landsbygda blitt forverret som følge av økonomiske og sosiale reformer. Mer enn 65 millioner mennesker lever under fattigdomsgrensa.
Hovedstad: Beijing (offisielt 13,8 millioner mennesker)
Årlig befolkningsvekst: 1%
Språk: Mandaring, kantonesisk og en rekke andre språk
Areal/Geografi: 9,596 960 km2
Myntenhet: Renminbi (RMB)
Hovednæring: Jern, stål, kull, maskin- og tekstilproduksjon
Styresett: Kommunistisk republikk
Statsoverhode: President Jiang Zemin
Mye tyder på at Kina er i ferd med å myke opp familieplanleggingspolitikken. Nye statlige direktiver legger opp til en mer individorientert tilnærming og fokus på forbedring av familieplanleggingstjenestene. Bedre rådgivning, mer informasjon og større valgfrihet er ord som går igjen. I Beijing og enkelte andre store byer må man ikke lenger søke om tillatelse for første graviditet. Fødselskvoter og målsettinger for befolkningstilveksten har som en forsøksordning blitt fjernet i enkelte distrikter. De senere årene er det også satt i gang en rekke pilotprosjekter i samarbeid med internasjonale organisasjoner. Etter flere år med stillstand i forhandlingene mellom FNs befolkningsfond og kinesiske myndigheter ble det eksempelvis i 1998 og 1999 satt igang flere prosjekter med fokus på kvalitet, informasjon og valgfrihet med hensyn til prevensjonsmidler.
- Politikken er avgjort i ferd med å bli mer avslappet, sier Sven Burmester, leder for FNs befolkningsfond i Kina. - De to viktigste grunnene til dette er at den allerede har hatt en tallmessig kjempesuksess, og at det blir vanskeligere å kontrollere befolkningen i en liberal økonomi. Zeng Yi, professor ved Beijing University, har uttalt at framveksten av en markedsøkonomi både har redusert effektiviteten av statlige inngrep forå begrense befolkningsveksten og økt incentivene for folk selv til å begrense barnetallene.
I en tid med økonomisk liberalisering, internasjonalisering og et WTO-samarbeid på trappene er befolkningspolitikken inne i en endringsprosess. Om trenden med oppmykning vil fortsette, er likevel uvisst. - Mye vil avhenge av om befolkningen i dag virkelig er under 1,3 milliarder, uttalte Burmester i høst. Nå vet vi at det offisielle folketallet ligger innenfor dette. I forbindelse med offentliggjøringen av resultatene kom det imidlertid signaler fra president Jiang Zemin om fortsatt sterk satsing påå holde folketallet nede. De endelige resultatene og analysene av folketellingen vil foreligge i 2002.
1.
2.
3.
4.
5.
6.
7.
Hovedstad: Beijing (offisielt 13,8 millioner mennesker)
Alle par oppfordres til å kun få ett barn. Antallet barn de kan få er strengt begrenset til to. Det er forbudt å få tre barn.
Et par kan tillates å få et andre barn dersom den lokale familieplanleggingsorganisasjonen har godkjent søknaden, og godkjenningen er bekreftet på by- eller distriktsnivå, at det første barnet har et ikke-arvelig handicap og ikke vil være i stand til å bli en normal arbeidende person som voksen.
Et par kan tillates å få et andre barn dersom et bekreftet tilfelle av infertilitet eksisterer, og paret ikke har vært i stand til å få barn etter fem års ekteskap, og hustruen blir gravid etter at de har adoptert et barn.
Et par kan tillates å få et andre barn dersom en av ektefellene allerede har et barn, men den andre ikke har det.
Et par kan tillates å få et andre barn dersom familiens eneste barn er ei jente, og de har økonomiske vanskeligheter.
Et par kan tillates å få et andre barn dersom en man gifter seg med en datter i en husholdning der det bare finnes døtre, og overfører sin bostedregistrering til denne familien. I dette tilfellet vil han ha ansvaret for underhold av sin kones foreldre og søstre. Og hele familien tillates å ha to barn.
Et par kan tillates å få et andre barn dersom en av ektefellene har en «landbrukshusholdningsregistrering», kvinnen er 28 år eller eldre og det har gått fire år siden de fikk sitt første barn.Kilde/oversettelse fra kinesisk: US Embassy, Beijing.
Fakta om Kina
Med en befolkning på rundt 1,3 milliarder mennesker er Kina det mest folkerike landet i verden. undt 70% av befolkningen bor på landsbygda, og det er svært store økonomiske forskjeller mellom by og land. Rurale områder har ikke nytt godt av den økonomiske veksten i byene. Av og til har situasjonen på landsbygda blitt forverret som følge av økonomiske og sosiale reformer. Mer enn 65 millioner mennesker lever under fattigdomsgrensa.
Årlig befolkningsvekst: 1%
Språk: Mandaring, kantonesisk og en rekke andre språk
Areal/Geografi: 9,596 960 km2
Myntenhet: Renminbi (RMB)
Hovednæring: Jern, stål, kull, maskin- og tekstilproduksjon
Styresett: Kommunistisk republikk
Statsoverhode: President Jiang Zemin