Sven Bech (bildet er fra 1972)
Språk-diskriminering
Av overlærer Sven Bech, Fredericia (Danmark)
Dette er påbegynt på ”Menneskerettighetens dag”. Som kjent er det i FNs charter om menneskerettighetene en paragraf som sier at ingen må forskjellsbehandles på grunn av sitt språk. Enhver har altså rett til å tale sitt morsmål, sitt eget språk. Denne naturlige rett ignoreres mange steder i utlandet, men også i vårt danske, demokratiske samfunn.
Jeg tenker her på de døve og deres eldgamle morsmål, tegnspråket, som kritiseres, nedvurderes, angripes eller forbys, til og med av personer og instanser som av samfunnet er satt til å betjene og beskytte de døve.
Det virker forstemmende at en skal måtte forklare og forsvare en selvfølgelig rettighet, men det later til å være nødvendig. Nød bryter alle lover, heter det. Men selv uten menneskerettighetenes krav om fritt valg av språk, må en forsvare den døves rett til å tale tegnspråk, fordi den døve er et menneske i nød.
Når en har arbeidet en årrekke med døve, både døve barn i skolen og voksne døve i døveforeningene, opplever en sterkere og sterkere at tegnspråket er en livsbetingelse for den døve. Hvorfor? Fordi den døve bare kan forstå andre og uttrykke seg selv tilfredsstillende gjennom tegn. Det er riktig at det døve barn etter evne og ved hjelp av spesiell pedagogikk og teknikk kan lære artikulasjon, munnavlesning, utnyttelse av hørselsrester osv., men det er altsammen en så besværlig kommunikasjon, en så hard psykisk belastning for de døve i dagliglivet, at tegnspråket blir den eneste befriende løsning på kontaktproblemet i fritiden.
Det var belærende å lese et intervju for noen år siden med overlege Ewertsen ved Hørecentralen i København, om døvhetens problem. Her fikk en et innrykk av hvor fatalt og totalt en personlighet endres ved e stort hørseltap, især ved egentlig døvhet, fordi hørselen er av alt overveiende betydning for vor opptreden og først og fremst for språkinnlæringen.
En lege, dessverre har jeg glemt hans navn, utalte for noen år siden i TV at vi tenker i språk (taler med oss selv), hvorav følger at den døve mangler en normal tanke- og begrepsverden, fordi han ikke har fått talespråket, eller bare litt av det, inn gjennom øret.
Denne vurderingen viser en dyp forståelse av den døves problem, for det er nettopp det sentrale at det døve barn ikke har ”noe å henge hatten på” språklig sett. Det døve barnet har bare en rudimentær begrepsverden, og denne kan ikke utbygges tilstrekkelig gjennom munnavlesning og hørseltrening. Det er forskjellen på døv og tunghørt.
Talespråket, og dermed skriftspråket som det brukes av de fleste, er for vanskelig for det døve barnet, og derfor velger den døve hurtigst mulig et tegnspråk. Og de døves tegnspråk er i høy grad et språk, bare annerledes enn de varierte og nyanserte lydkombinasjoner som vi kaller talespråk. Dette talespråket sier ikke stort for den døve før han har en begreps- og tankeverden å knytte talen til. Bare gjennom tegnspråket kan den døves naturlige nysgjerrighet, vitebegjærighet, meddelelsesrang og hele kontaktbehov tilfredsstilles. Bare ved hjelp av tegnspråket kan den døve bygge opp den abstrakte begrepsverden, det tankemønster, det livsinnhold som vi alle har bruk og behov for.
Det er klart at døvepedagogens viktigste oppgave er å ”normalisere” den døve elev mest mulig, eller rettere formidle en så smertefri kontakt med det hørende samfunn som mulig. Derfor er det også døvepedagogens plikt og viktigste oppgave å unngå tegnspråk i enhver situasjon hvor talespråket kan tre i stedet. Men herfra og til det fanatiske prinsipp å forby tegnspråket helt, er det et uhyggelig langt sprang.
Den ”motsatte” regel gjelder nemlig også: Det er døvepedagogens oppgave og plikt å mestre tegnspråket så godt at han formår å kontakte det døve barnet tilfredsstillende gjennom tegn i enhver situasjon hvor barnet ikke kan klare seg med talen alene. Det være seg en situasjon hvor det døve barnet holder på å brenne inne med en personlig opplevelse – eller en situasjon hvor læreren skal forklare barnet noe abstrakt.
Hvis vi av rent og skjært prinsipprytteri nekter å bruke tegnspråket i en for barnet ”livsviktig” situasjon, hvor talespråket ikke strekker til, da sulteforer vi jo det døve barnet åndelig og røkter vår oppgave dårlig.
Naturligvis skal tegnspråket alltid ledsages av tale, og tegnspråket er nettopp særdeles smidig og velegnet til å følge en naturlig talerytme, langt bedre enn både håndalfabet og munnhåndsystem.
(Min, dvs. Runes kommentar, til orientering: Det er ikke slik at tegnspråket "alltid ledsages av tale" slik det er antydet. Tegnspråket er et selvstendig språk, uavhengig av det talte språk.)
Ovennevnte synspunkter vedrørende døvepedagogens oppgaver og plikter gjelder naturligvis i like høy grad foreldre og hjem, som jo har barnet i de fleste av døgnets timer. Det er sørgelig å se de mangel på kontakt som ofte finnes mellom foreldre og deres døve barn, fordi foreldrene ikke kan eller ikke vil bruke tegnspråket. I stedet bruker foreldrene et for barnet uforståelig ordvalg, som ofte vil bringe barnet i affekt eller gjøre det innesluttet. Motsatt er det like så beklagelig å se noen foreldre av vane bruke (ofte hjemmelagete) tegn i situasjoner hvor en tillempet tale utmerket kunne brukes. Her som i mange andre situasjoner gjelder det å sørge or en viss balanse.
Heldigvis finnes det foreldre som har en naturlig pedagogisk sans og mot til å benytte tegnspråk overfor barnet, inntil kontakten og begrepene er i orden, hvoretter tegnene i flere situasjoner kan avløses av ren tale, eventuelt understøttet av få hjelpetegn.
Jeg skal nå vende tilbake til min innledende påstand om språkdiskriminering overfor de døve. Vi finner denne diskriminering av de døves tegnspråk mange steder i dag, både utenfor og innenfor døveundervisningens område. Vi møter den i pressen og i uttalelser på møter hvor leger, pedagoger og andre autoriteter innbiller offentligheten og især foreldre til døve barn, at døvhetens følger nesten er redusert til intet, fordi moderne teknikk og pedagogikk kan normalisere den døve og dermed oveflødiggjøre tegnspråket. Pressen viderebringer naturligvis sensasjonen med glede, og en kan jo ikke forlange at en journalist skal gi seg tid til å undersøke saken mere inngående enn ovennevnte autoriteter.
Sist har jeg møt diskrimineringen i vårt eget fagblad, Nordisk Tidsskrift för Dövundervisningen, hvor en kollega (og visstnok cand. psych.) P. Vestberg Rasmussen, opponerer mot overlege Basiliers forsvar for tegnspråket. Meningen med artikkelen står ikke helt klart for meg, selv om den bare er på 1 ½ side. Det er kanskje min feil. Men en enkel setning er ikke til å ta feil av, nemlig denne: ”Noen ansvarlige døvelærere synes å være tilbøyelige til å slippe tegnspråket ut av skammekroken”. – Etter min mening burde personer som skriver noe slikt, og ikke tegnspråket, settes i skammekroken. Men vi må altså se i øynene at det finnes to leire innenfor den danske døveskole, en gruppe som forsvarer bruken i nødvendig omfang, og en annen som ”setter tegnspråket i skammekroken”.
Uttrykket er for øvrig ikke dårlig. Det har jo i flere år hersket en ”fy-” eller ”skammekrok-stemning” omkring tegnspråket, inspirert av visse utenlandske døveskolers metoder, som går ut på å forby tegnspråket offisielt. Følgen blir da ofte at barna må ”kikke under bordet”, hvor lærerens egentlige og eneste forståelige undervisning foregår (med hjelpetegn). Andre steder gir en ikke denne hemmelige service, men nøyes med å tale og tale, uten å konrollere resultatet. De døve elever må i fritiden finne en ”skammekrok”, hvor de usett kan få utløsning for sitt kontaktbehov gjennom tegn.
Hvis tegnspråkmotstanderne seirer her hjemme, må vi regne med å gå slike hykleriske tilstander i møte. Og disse motstandere av tegnene har gode kort på hånden, fordi de understøttes av før omtalte pedagogers og legers innlegg i fag- og dagspressen mot tegnspråket. De betrakter åpenbart tegnspråket som noe gammeldags, sekterisk, skadelig – eller i beste fall unødvendig i vår tekniske tidsalder.
Sterkest har jeg nylig møtt denne fientlige innstilling til døveskolen da en mor til en døv gutt refererte at en overlege hadde sagt til henne: ”Hvorfor sender De gutten Deres til denne forbannete tegnspråkskolen?” – Det er språkdiskriminering i rendyrket form! Tenk om vi døvepedagoger blandet oss like meget inn i medisinske spørsmål som visse leger i pedagogiske! Vi nøyer oss med å prøve å gjøre vårt arbeid best mulig og er naturligvis åpne for saklig kritikk, bygd på en nøye undersøkelse av saken, men utover det må vi be om arbeidsro. Døveundervisning har alle dager dreid seg om 100% innsats og ganske få prosents utbytte. Det er lett nok å skape sensasjoner i dagspressen, men vanskeligere å innfri de gylne løfter gjennom tålmodig slit med en døveklasse.
Den døves tragedie er at hans handikap er ”usynlig” og at han utmerket gjennom mange år kan fullproppes med talepåvirkning gjennom et høreapparat supplert med billedstoff, lesing og skriving. Det vil til og med kunne oppnås resultater som av ikke-fagfolk vil bli betraktet som epokegjørende: Den døve taler, svarer på stilte spørsmål, leser godt opp en oppgitt tekst osv. Det er altsammen resultater som vi har oppnådd gjennom mange, mange år på døveskolene, vel å merke med våre velbegavete døve elever.
Tilbake står imidlertid de mange elever med jevn eller svakere intelligens, eventuelt kombinert med andre handikap, elever for hvem beherskelsen av de kanskje 50.000 ord og ordsynteser i språket vårt er en utopi. Disse mange alminnelige eller multihandikapte døve vil bli åndelig underernært hvis en bare taler og taler til dem og viser dem bilder og bokstaver. En kan nå engang ikke forklare dem den hellige tre-enighet, samfunsoppbyggingen, seksualmoralen eller H. C. Andersens eventyr ved å vise dem et bilde av ei ku og en gris og gjenta ”mø” og ”nøff-nøff”, i det uendelige.
Det er riktig at den moderne høreappartteknikk har hjulpet også den døve et skritt videre mot normaliseringen. Men språket er stadig fattig, og tålmodig artikulasjon er nødvendig. Vi er bare ved starten av høreapparatets utvikling. For øvrig finnes det visst ikke noen steder her hjemme så fint teknisk-audiologisk utstyr og så smidig en service som på noen av døveskolene.
Det er også riktig at en med bildestoff kan gi det døve barnet et ganske fyldig språk uten tegn, og det bør en benytte seg av så lenge det tilfredsstiller barnets behov. Også på dette feltet hevder døveskolen seg godt med et bilde- og språkstoff spesielt egnet for døve elever.
Disse materialer er dog bare en dråpe i havet hvis de bare delvis skulle erstatte tegnspråket. Vi burde ha langt flere illustrasjoner og filmer bygd over språk spesielt for døve, fordi normalskolens bøker er altfor vanskelige for døve elever med jevn begavelse. Og vi trenger til døvepedagogisk forskning. Men det koster altsammen penger, og det er det ømme punkt. Det teknisk-audiologiske side av undervisningen skal ha de best mulige vilkår, men pedagogisk forskning og materialframstilling må nå settes i sentrum, også bevilgningsmessig.
Av mangel på egnete undervisningsmaterialer er tavleundervisningen på døveskolen blitt en forfinet kunst, med barnets egne aktuelle opplevelser i sentrum, for øvrig en metode som intet undervisningsmateriale kan erstatte. Men hvordan skal et døvt barn fortelle læreren om sine egne opplevelser hvis tegnspråket er forbudt?
Døveskolens viktigste verktøy er derfor – foruten et enormt bildestoff – tegnspråket, som kan gi selv den svakeste begavete elev innblikk i livets mangfoldighet, og som kan gi de høyt begavete døve en nesten akademisk viten. Meg bekjent er tegnspråket det viktigste hjelpemiddel på verdens eneste universitet for døve, Gallaudet College i USA.
Alle disse betraktninger vil sikkert ikke affisere tegnspråkmotstanderne, og vel minst de motstandere som befinner seg utenfor døveskolesektoren. Vi har i løpet av den danske døveskoles 150-årige utvikling vært gjennom harde metode-diskusjoner, som de gamle fagtidsskrifter forteller om. Vi har hatt ren tegn-innlæring, håndalfabet, ren talemetode, hvor elevene med strenge midler ble tvunget til å tale og avlese, vi har hatt munn/håndsystem til støtte for avlesingen. Døveskolen i Danmark har fulgt med tiden og var blant de første til å forsyne alle elever med høreapparat. Vi har trenet hørselrester og dyrket ren talemetode med høreapparat, men vi så at vi ”sulteforet” våre døve elever, og vi ga dem et ”frikvarter” med tegnspråk av og til. Og vi erfarte at en blanding av hørepåvirkning, avlesing og tegn – en høre-tale-tegn-metode – ga langt det beste resultatet. Vi er parat til å prøve alt nyt teknisk og pedagogisk materiale, og vi har tradisjon og erfaring å bygge på. Vi kjenner og forstår den døve og hans problem. Vi er parat til å dele den døves strev for å forstå livet og talespråket. Vi følger den døve livet igjennom, fordi vi vet at han har det vanskelig. Vi har hjemmeveiledere for barna, barneskole, fortsettelsesskole, tolker på fagskolene, døvekonsulent og døveprest, som leter kontakten med det hørende samfunnet. Vi kjenner begge språk – den hørendes og den døves. Den døve er ikke latt i stikken.
Men nå kommer noen freidig og sier at alt dette er helt galt, at den døve kan og skal klare seg med talespråket. Den døve skal normaliseres. Alt ser jo så lett ut når det sees utenfra – eller hvis en lukker øynene.
En kunne godt være fristet til å sette seg med hendene i fanget og si: Vel, vi har tapt. Det må ”ofre” en generasjon av døve inntil en oppdager at den døve er annerledes, og trenger sitt eget språk. Tidens løsen, normalisering, er i strid med tegnspråket. Det er en håpløs kamp, for vårt forsvar for den døves særpreg virker som bakstrev. Vi angripes fra flere kanter. Noen av folkeskolens spesialsentre vil mere enn gjerne overta døveundervisningen. En av disse senterpedagoger har uttalt at skulle han få bruk for tegnspråket, kunne han lære det på tre uker. – Vi mener at det tar et helt liv å lære det til bunns, og det krever et tegnspråk-miljø hver dag.
Det er meget forståelig at vi angripes av en del foreldre, som har lest i pressen eller hørt på møter at tegnspråk er unødvendig og skadelig. Noen foreldre til døve barn vil på denne bakgrunn synes at våre resultater er for små og at tegnspråket virker avstikkende. Mange foreldre vil sikkert helst ha sine døve barn på en skole i nærheten, og gjerne i en tunghørt-klasse.
Flere døve sitter allerede i tunghørtklasser, og ingen vil legge merke til at den døve eleven sakner livsinnhold uten tegn, at han føler seg isolert. Ingen vil bemerke at det er for sent for den døve å lære tegnspråket som voksen. Han vil derfor stå som ”en hjemløs” – for dårlig utrustet blant normalthørende, og ”for fin” til å komme i døveforeningen, hvor en slår seg løs i tegnspråk. På skolen vil alt tilsynelatende se godt og lovende ut. Prisen for isolasjonen og den manglende viten om livet skal først betales senere, av den døve selv, når han blir voksen.
Men alle disse psykiske og sosiale problemer har overlege Basilier beskrevet bedre enn noen annen, og hans konklusjon er klar: Den døve må ha lov til å bruke tegnspråket. Det er gledelig at vi endelig har fått en døve-psykiater på vår side, etter alle de år da vi sto maktesløse med våre argumenter overfor utenforstående autoriteter som mener å vite alt om døve og døvepedagogikk.
Vi er en del som tar klart standpunkt sammen med overlege Basilier for tegnspråket, når den døve har bruk for det.
Selv overlege Basilier blir imidlertid ignorert i diskusjonen om døveundervisningen, idet en hevder at han bare behandler de ekstreme tilfellene, især psykisk avvikende døve. La meg imidlertid framføre min egen personlige mening, at enhver døv som må leve uten tegnspråk kan bli et sinnslidende menneske på grunn av isolasjonen. Det er det tallrike eksempler på. Overlege Basiliers dype forståelse av den døves problem og dermed for tegnspråkets betydning skal ikke undervurderes eller avfeies som ”naiv realisme”. Uttrykket lyder kanskje flott i enkeltes ører, men det løser ikke den døves problem.
La meg også nevne en annen betydningsfull begivenhet i døvepedagogikken, nemlig den undersøkelse av tegnspråkets verdi som er foretatt i Pittsburg, USA. To grupper av døve barn på 3-5 år, med 78 barn i hver gruppe, ble undersøkt. Den ene gruppen var barn av døve foreldre, som fikk opplysning gjennom tegnspråk fra spedbarnsalderen. Den andre gruppen barn hadde bare fått talepåvirkning hjemme.
Foretatte prøver viste, i følge referatet, et klart forsprang for de tegnspråkunderviste barnas vedkommende, også når det gjelder senere taleundervisning i skolen. Disse døve barna hadde, som to av professorene uttalte det, fått en ”åndelig åpning” ved hjelp av tegn. De var blitt aktivisert gjennom dette. Foreldre til døve småbarn bør bruke tegnspråk.
Denne undersøkelsens resultat, sammenholdt med overlege Basiliers forsvar for tegnspråket, må gå foran pedagogisk ønsketenking og prinsipprytteri. Våre hjemmeveiledere må, når talepåvirkning gir for dårlig resultat, undervise det døve barnet og dets foreldre i tegnspråk, for å få en språk- og begrepsinnlæring og en normal emosjonell kontakt satt i gang. Pedagogisk forskning må så – hvis vi en gang får midler til det – vise når det er mest relevant å sette inn igjen med ren talepåvirkning, lesing, skriving osv. De rette standardprøver må skapes, så vi i et intimt samarbeid med folkeskolens spesialsentre kan skille de døve med tegnbehov ut fra de tunghørte. Avstandene i vårt land berettiger ikke til at en feilplasserer døve på små spesialskoler blant tunghørte. Med skolebusser og 5 dagers uke kan noen få store landsdelsskoler gi døve barn det gunstige pedagogiske miljø de har bruk for – uten å avbryte forbindelsen med hjemmet.
La spesialsentrene ta seg av de lettere tilfeller, som i mange år har vært forsømt. Spesialskolene er parat til samarbeid, men må verne om de døve. Døveundervisning er noe helt spesielt og er en livsoppgave i dobbelt forstand. Tegnspråket er uunnværlig i visse situasjoner og må gå samen med den mest moderne og best egnete teknikk og pedagogikk.