Fra 1825 til bortimot 1850 var Den offentlige døvstuminstitut i Trondheim den eneste skole for døve barn i Norge, og undervisningen ble der, som i København, fra først av drevet med hjelp av tegnspråket. Skolens leder, Andreas Møller, var jo selv døvstum. I 1840-årene fikk imidlertid forstander cand. theol. Lars Smith reformert undervisningen med en mer planmessig opplæring i skriftspråket og bruk av fingeralfabetet, og denne utviklingen fortsatte i 1860 og 70-årene under forstanderne Riddervold og Skavlan, som også var teologer.
Men større betydning fikk det at vi omkring midten av århundret fikk 3 nye døveskoler i landet, i Kristiania, Kristiansand og Bergen, alle private og med talemetoden som program, og av disse fikk Balchens skole i hovedstaden stort ry, særlig etter at 2 av skolens elever i 1871 kunne gå opp til studenteksamen og bestå prøven. Forståelsen av de døves utviklingsmuligheter ble større, og kravet om at samfunnet måtte ta seg av de døvstumme barns opplæring kom sterkere og sterkere til orde i Stortinget. Det førte til at vi 1881 fikk "Abnormskoleloven" med skoleplikt for døve fra det fylte 7. år, og fra dette tidspunkt ble ikke bare de døves situasjon samfunnsmessig en helt annen enn før, men spørsmålet om døveskolenes organisation førte til meget sterke meningsbrytninger, ikke bare i fagfolkenes krets, men også under drøftinger i Stortinget.
Med loven om skoleplikt for alle undervisningsdyktige døve barn måtte elevtallet stige meget sterkt, og man regnet med 400-450 døve barn i skolepliktig alder. I årene 1881 og 82 fikk vi så 3 nye private skoler, fru Rossings i hovedstaden, Elias Hofgaards på Hamar og Lyngs i Trondheim, også disse 3 under talemetodens fane. Det offentlige institut gikk forøvrig under forstander Finch i disse år etterhvert over til å bruke talemetoden istedenfor skrift og fingeralfabet.
Med 7 konkurrerende skoler måtte det selvsagt oppstå interessemotsetninger, og likeså selvsagt måtte staten prøve å finne en samordning av skolene som tjente helheten. Det var meget delte meninger om man burde ha mindre skoler for de forskjellige deler av landet, eller færre og større skoler samordnet etter en landsplan. Det syn som omsider (i 90-årene) fikk regjeringens og stortingets tilslutning, og som forstander Finch var en intelligent og nidkjær talsmann for, hadde som utgangspunkt "delingsprinsippet" i at en rasjonell ordning av døveundervisningen i landet ikke var mulig uten at man fikk så store opptakingskull at man kunne dele kullet i mest mulig ensartede parallellklasser; a, b og c, etter lærenemheten. Ja, man fikk til og med særskilte skoler for hver enkelt av disse tre grupper. Landet ble delt i 2 distrikter med opptakings- og a-skole i Trondheim for det norden- og vestenfjellske distrikt og i hovedstaden for det østenfjellske og Sørlandet, mens b-klassene etter prøveåret ved opptakingsskolen ble overflyttet til henholdsvis Gløshaugen (Lyngs skole) og Holmestrand (fru Rosings skole) [Da fru Rosing p.g.a. høy alder sluttet, overtok staten hennes skole, som 1899 ble flyttet til Holmestrand,], mens Hamar-skolen ble c-skole for begge distrikter. Samtidig ble skolene i Kristiansand og Bergen nedlagt, og de andre private skolene ble eter hvert overtatt av staten, slik at alle døveskolene ble offentlige.
Denne ordning hadde man i ca. 30 år, men senere er den blitt endret på flere måter, slik at man idag ikke godt kan tale om noen landsplan. Disse endringer skyldes dels forskyvninger i tilgangen av nye elever, dels hensyn som ikke har noe med døveskolenes ordning å gjøre. Det begynte med at Gløshaugen døveskole, som hadde måttet avstå sin eiendom uten vederlag til byggetomt for Norges Tekniske Høgskole, ble nedlagt 1918, da elever og personale ble overflyttet til opptakingsskolen i Trondheim, en ordning myndighetene fant mulig fordi tilgangen av elever var mindre enn organisasjonsplanen forutsatte. Og ettersom fødselstallet i landet fortsatte å synke, gikk elevtallet fremdeles nedover, slik at de 4 barneskoler tilsammen enkelte år hadde under 250 elever istedenfor den opprinnelige plans 400, og 1936 ble også Hamar-skolen nedlagt og c-elevene nordfra overflyttet til Trondheim, mens de som hørte hjemme sønnenfjells kom til skolen i Holmestrand, som altså nå ble b-c-skole for det sønnenfjellske, mens Trondheim-skolen fikk både a-, b- og c-klasser. Ingen av skolene fant seg tjent med de lokaler de hadde, men økonomiske hensyn gjorde at Oslo døveskole, hvis eiendom ble solgt til byggetomt for Norges Veterinærhøgskole, ikke fikk realisert planen om nybygg til en større og tidsmessig skole på en tomt som staten hadde kjøpt til det bruk, men måtte nøye seg med å overta den eiendommen i Skådalen som var blitt ledig etter vanføreskolen Sophies Minde, mens lærerskolen i Holmestrand, som Stortinget fant å kunne legge ned, ble overlatt til døveskolen der. Slik fikk man altså en ordning nordenfjells og en annen sønnenfjells. Men så meldte det seg nye og store vanskeligheter.
Disse vansker kom av at det i 1940-årene ble meldt mange flere elever til opptaking i døveskolene enn tidligere, et forhold som til dels finner sin forklaring i det faktu at antall fødte barn i Norge steg fra 15,5 pr. 1.000 innbyggere i året 1936 til 22,6 i året 1946. Med så sterk stigning i fødselstallet måtte også tallet på døve barn stige, men sikkert har også den omstendighet vært medvirkende at skolestyrene etter hvert tok til å melde til døveskolene flere sterkt tunghørte barn, en gruppe som tidligere ofte ble sittende som lite lærenemme elever i folkeskolen.
Selv etter at døveskolene hadde fått en verdifull hjelp i det lærehjem for 20 meget evneveike eller asosiale barn, som med tilskudd av staten ble satt i gang ved Hjemmet for Døve i Andebu pr. Tønsberg, kunne det nå ikke skaffes plass for alle de nye syvåringer, og 1950 hadde man en venteliste på 80 barn som etter loven hadde krav på offentlig skoleopplæring. Det var klart at myndighetene måtte foreta seg noe for å skaffe plass. De mange restriksjoner når det gjaldt byggeforetagender, gjorde at man istedenfor langsiktige byggeplaner måtte prøve å finne lokaler som kunne bli tatt i bruk straks, men oppgaven var alt annet enn lett, og det var først etter mange mislykte forsøk at man omsider fant en løsning. Åsgården turisthotell utenfor den lille byen Åsgårdstrand ved Oslofjorden, omtrent midtveis mellomo byene Horten og Tønsberg, var ikke helt utjenlig, og etter forhandlinger med eieren ble det våren 1951 sluttet kontrakt om bortleie til staten av 4 bygninger med inventar for 3 år mot en årlig leie av kr. 30.000 pluss omkostninger ved å gjøre lokalene skikket til skolebruk.
Astri Puntervold-Bjørnsen
Som styrer av denne Borre offentlige skole for døve ble det fra 1. juli 1951 konstituert lærer ved Skådalen døveskole fru Astri Puntervold-Bjørnsen, og hun fikk det nå travelt med å få utført de forskjellige arbeider som måtte gjøres før man kunne ta imot de første elevene.
Det var til dels ganske omfattende ominnredningsarbeider som måtte til, personale måtte skaffes til både skolen og internatet og likeså skoleinventar, og det måtte legges planer for elevbelegget. Det var liten mening i å oppta bare ny-begynnere ved en ny skole med for det meste nytt personale uten erfaringer fra arbeidet ved en døveskole, så det ble til at enkelte eldre klasser skulle bli overført fra andre skoler. De første som kom var en klasse sterkt tunghørte fra Skådalen døveskole. Disse 9 elever hadde foregående skoleår på grunn av plassmangelen ved Skådalen fått midlertidig undervisning ved Alm fortsettelsesskole. De ble opptatt ved Borre skole 16. oktober 1951. Senere kom 2 tredjeklasser og 3 femteklasser fra Trondheim døveskole, slik at Borre døveskole det første året hadde 6 klasser med i alt 48 elever. Men høsten 1952 ble opptatt 3 førsteklasser, så elevtallet 1952-53 var 76 fordelt på 9 klasser. Av lærerne har bare en gjennomgått ett-årig utdanningskurs for døveskolen i tillegg til lærereksamen, de andre et kort orienteringskurs om de problemer som melder seg i døveskolen og om arbeidsmåten der.
Borre døveskole har elever helt fra Finnmark, Troms og Nordland sammen med en del fra Trøndelag, Østlandet, Vestlandet og Sørlandet. Dette er selvsagt ikke i overensstemmelse med noen landsplan, men er en følge av at skolen ble startet som nødhjelp i en kritisk situasjon, for å unngå at skolepliktige barn skulle måtte vente i årevis før de fikk skoleopplæring. Hadde man fått tid på seg til å utarbeide planer på lengere sikt, ville ingen ha funnet på å legge en ny døveskole i Vestfold, der vi før har Holmestrand døveskole, ja, neppe nok på Østlandet med 2 skoler fra før, men enten funnet løsningen ved å gjøre Skådalen døveskole større, eller - om man fant å måtte tillegge distrikthensynene større vekt - ville man kanskje ha foreslått en barneskole på Vestlandet, dersom tilgangen av elever var stor nok til en hensiktsmessig klasseordning etter delingsprinsippet.
Også på en annen m åte er Finchs organisationsplan blitt endret i de senere år, idet opptaking av nye elever sønnenfjells nå skjer ikke bare ved Skådalen døveskole, men også ved Holmestrand-skolen og Borre skole, og ved at alle 3 skolene har både a-, b- og c-klasser. Men delingsprinsippet har man kunnet gjennomføre bedre enn tidligere, idet man ved opptaking annethvert år har fått så store kull at det er blitt en a-klasse, to b-klasser og en c-klasse, og i tillegg til denne 4-deling ofte også en ekstra klasse for elever med nevneverdige hørselsrester eller med morsmål som var tilegnet før døvheten inntrådte.
Med tanke på de sterkt tunghørte og den hjelp de kan få av moderne høreapparater i klassen, skal vi merke oss at Lov om spesialskoler, som gjelder fra 1. juli 1952, gir staten full adgang til å opprette særskilte skoler for barn med sterkt nedsatt hørsel, og at dette bør få betydning for tilgangen i døveskolene. Det foreligger statistisk materiale som viser at det er hundrevis av barn som frister en kummerlig skjebne i våre folkeskoler, eller i skolene for evneveike, selv om de evnemessig slett ikke er undermålere, men dessverre blir tatt for å være det på grunn av nedsatt hørsel. Det må bli et krav, ikke bare fra foreldrene men også fra døveskolens folk, at staten snarest mulig oppretter spesialskoler for tunghørte. Døveskolene er jo ikke det naturligste miljø for dem, og uten dem ville ikke plassmangelen ved døveskolene ha vært så skrikende som den har vært de siste årene.
Det bør også bli nevnt at det i de senere år fra foreldre i Nord-Norge har vært reist sterke krav om å få en døveskole også i denne geografisk sett store landsdel.
Med tanke på de forskjellige forhold som her bare har kunnet nevnes, er det ganske naturlig at Direktoratet for spesialskolene nå har til hensikt å få oppnevnt en komite til å utarbeide en utredning om døveskolenes ordning og komme med forslag til en planmessig løsning av boligspørsmålet. En må kunne gå ut fra at dette vil føre til utforming av en virkelig landsplan som fremdeles har delings-prinsippet som utgangspunkt. Små distrikts-skoler med lærenemme og tungnemme elever i samme klasse bør ikke under noen omstendigheter komme på tale.
Oslo i november 1953.
P. Anderson
i "Nordisk Tidsskrift før Døvstumskolan"