På Bergen Døveforenings juletrefest i januar 1971 ble Norske Døves Landsforbunds høyeste utmerkelse - hedersmedaljen i gull - tildelt Thorbjørn Sander. Utdelingen ble foretatt av forbundets formann, Thor Gisholt.
Thorbjørn Sander er ingen ukjent mann i de døves verden. - Han er født i Sør-Odal, men har bodd i Bergen siden han som ung gutt kom dit til yrkesskolen for døve. - Han var kanskje eslet til storbonde i Odalen, men slik gikk det ikke, - og det skal Norges døve - og alle hørende med - være glade for. - Ikke for landbrukets skyld, for landet mistet vel en dyktig bonde i ham; men for de døves skyld. I sannhetens navn skal det sies: Thorbjørn Sander har vært - og er - en meget god mann for de døve.
Fra slutten av 1940-årene har han med rike evner kastet seg inn i oppgavene, og i tur og orden har han tatt på seg nesten alle de tillitsverv som Norges døve kan legges på en person . (Listen nedenfor forteller sitt tydelige språk om det.)
Her vil jeg særlig peke på disse oppgavene Thorbjørn Sander har arbeidet med. Helt siden han kom til Bergen har han vært et uhyre aktivt medlem av Bergen Døveforening, og spesielt i årene fra 1961 til 1969 da han var formann, satte han dype spor etter seg. Med usedvanlig dyktighet organiserte han arbeidet fra topp til bunn og fikk på mange måter bygget opp en mønsterforening, som virkelig betyr noe for medlemmene.
Da Døves Trykkeri AS ble startet i 1951, var Sander nettopp utlært som håndsetter. Han ble med bedriften fra starten av, og like frem til 1968 var han arbeidende faktor og hovedansvarlig for opplæring av de mange unge døve som fikk sin typografutdanning der. Oppgaven var ikke alltid like lett, men med sin grundighet og sitt gode skjønn løste han den med glans. - Han har virkelig vært en støttespiller for bedriften i dens første 20 år.
Men det er likevel for sitt arbeid som redaktør av Tegn og Tale, nå Døves Tidsskrift, Thorbjørn Sander er mest kjent. - Han hadde allerede fått språket da han ble døv i 9-årsalderen, men har senere maktet å utvikle det videre, slik at han i høyeste grad nå har evnen til å gi ord til de tanker han sitter inne med. Og tankene har drysset rikelig fra Thorbjørn Sanders overflødighetshorn i tyve år i bladets spalter. I de fleste av disse årene har han kunnet sette redaktørnavnet under sine meninger, og som redaktør er det kanskje han har fått sin største betydning for de døves sak.
Uredd har han forfektet sine meninger. Ikke alltid har han skrevet slik det har passet leserne, men det har heller aldri vært Sanders ønske. - Hans ønske har vært å få sagt sannheten, hele sannheten, og intet mer enn den. - Det blir man ikke alltid populær på, og det har Sander ofte fått merke. Det skal sterk rygg til å være tro mot det man mener er riktig. Sterk rygg har Sander heldigvis, og den har han titt og ofte hatt bruk for.
Han har fått en del motatandere i årenes løp på grunn av de meninger han har kommet med og den form han har gitt disse meningene, og det er noe han har regnet med. Han har kanskje også opplevet å få enkelte uvenner av samme grunn, og det vet jeg han er lei for, for det har han absolutt ikke ønsket. - Men fremfor alt: Redaktøren av Døves Tidsskrift har uhyre mange venner både i inn- og utland, som hver 14. dag med glupende interesse kaster seg over hans blad for å lese hva han nå har funnet på å skrive.
Sander har gjort Døves Tidsskrift til et aktuelt blad som blir lest ikke bare av landets døve, men også av ledende mennesker i samfunnet, av dem som teller når viktige saker avgjøres i landet vårt. Dette skal vi være glade for, og det er kanskje derfor jeg med en viss rett kan si at det er som redaktør av Døves Tidsskrift Thorbjørn Sander hittil har gjort sin største innsats for Norges døve.
Likevel: Om vi spør ham direkte om hva som betyr mest fo rham (utenom hans kone og barn), så vil han kanskje svare: Har jeg med mit arbeid kunnet bety noe for enkelte ensomme og glemte døve, så har jeg ikke jobbet forgjeves. - Fra samtaler med ham vet jeg at det er nettopp de svakeste døve, de som aldri holder seg frampå og som nesten alltid blir glemt, Thorbjørn Sander brenner mest for. - Personlig har jeg gjennom mange års nært samarbeid med ham lært å se at bak redaktøren med de krasse meninger og skarpe ord finner jeg et menneske med ømhet og omtanke for de svake. Kanskje det nettopp er disse egenskapene som nå har ført ham inn i full heldagsstilling i døvearbeidet.
Thorbjørn Sander: Vi er glade for at vi har deg - og derfor er vi også glade for den ære Norske Døves Landsforbund hra vist deg. Vi gratulerer deg av hjertet!
Albert Breiteig.
Tillitsverv:
Sjakk: Sekretær i Døves Sjakklubb, Bergen (mange år). Sekretær i Døves Sjakkforbund.
Idrett: Sekretær i Døves Idrettsklubb, Bergen (flere år). Formann i Døves Idrettsklubb, Bergen (flere år). Styremedlem i Norges Døve-Idrettsforbund. Sportsredaktør i Døves Tidsskrift (en årrekke). Representant på mange forbundsting. Har høyeste utmerkelse fra Døves Idrettsklubb, Bergen.
Bergen Døveforening: Bibliotekar. Formann i opplysningskomiteen. Styremedlemi foreningen (en årrekke). Noen år som sekretær. Formann i årene 1961-69. Representant fra foreningen til Norske Døves Landsforbunds landsmøter i perioden 1954-1968.
Døves Trykkeri AS: Faktor fra starten av trykkeriet i 1951 fram til 1968. Medlem av bedriftens styre 1959-1971.
Norske Døves Landsforbund: Redaktør av Døves Tidsskrift (Tegn og Tale) 1950-54 og 1964-1971. Redaktør av «Døves Jul» og forbundets årbøker i mange år. Medlem av forbundets tegnspråk-komite. Forbundets representant til de nordiske døvekongresser 1960, 1965 og 1970. Redaktør (og konsulent) i Norske Døves Landsforbund fra 1968.
Skoler: Medlem av elevråd på Skådalen døveskole og redaktør av «Skådalsposten»
Medlem av elevråd på Bergen off. skole for døve (yrkesskole) og redaktør av «Unge Døves Tanker»